Det var få som visste hvem Øyvind Strømmen var før 22. juli 2011. Men etter terrorangrepene har hans kartlegging av høyreekstreme aktører på internett fått høy aktualitet. Strømmen er trolig den med best oversikt over disse miljøene i det sivile Norge. Og i motsetning til de fleste av oss andre, ble han ikke overrasket over at hatet på ytterste høyre kunne føre til den terroren som rammet Norge.
Med base i Belgia fulgte forfatteren i flere år de høyreekstreme bloggerne både i Norge og i Europa, og han ble skremt av det han leste. Han oppdaget et mer eller mindre lukket miljø hvor konspirasjonsteorier var virkelighet, hvor historiske hendelser ble vridd og karikert til det ugjenkjennelige og hvor hatet mot de styrende som «svikere» var vel etablert. Vel hjemme i Norge fortsatte han sin virksomhet og skrev en rekke artikler og en bok om temaet i 2009.
I sin nye bok «Det mørke nettet» henter forfatteren frem en rekke eksempler på hvordan aktører og miljøer blant høyreekstreme og høyreradikale jobber og agiterer både i Norge og i Europa. Han viser blant annet til forfattere som den italienske Oriana Fallaci, til høyreekstreme partier som Vlaams Belang og understrømmene av islamkritiske bloggere med Peder Nøstvold Jensen («Fjordman») som en av de drivende ideologene på den ekstreme høyresiden i Europa og en ledende bærer av fascistisk ideologi.
LES OGSÅ:
«Eurabia»
Strømmen gir oss et godt innblikk i det han kaller for de tre bølgene av høyreekstremisme i Norge siden 1970, hvor den siste er knyttet til en pervertert islamkritikk blandet med konspirasjonsteorier knyttet til «Eurabia»-tenkning. Dette er en tenkning som inneholder en forestilling om at Europa er i ferd med å bli arabisert eller islamisert, som et resultat av innvandring fra muslimske land. Men dette er ikke det viktigste elementet, ifølge forfatteren. Det viktigste er ideen om at denne arabiseringen er et resultat av en bevisst plan hvor hovedaktørene er myndigheter og politikere, akademikere og journalister.
Sentralt i denne nye høyreekstremismen er det forfatteren kaller for «kontrajihadismen». Dette er en sterkt anti-islamsk ideologisk bevegelse som springer ut fra internettmiljøer. Foruten sterke anti-islamske holdninger og konspirasjonsteorier, er miljøene preget av anti-marxisme, anti-feminisme og motstand mot multikulturalismen. Anders Behring Breivik og Peder Nøstvold Jensen kommer fra dette miljøet. Strømmen mener Jensen bidro til å bygge opp terroristens idéverden, og står i en særstilling som ideologisk veileder for Breivik.
Ensom ulv
Strømmen skriver at «Anders Behring Breivik, uavhengig av hvor ensom han var om sine handlinger, ikke var ensom i sine holdninger. Den ensomme ulven kommer fra en flokk.» Til tross for særegenheter, var ikke Behring Breivik en ideologisk einstøing. Han representerer en strømning som de siste årene har vokst frem på internett, det kontrajihadistiske miljøet med et innebygget voldspotensiale. «Dette er en flokk det kan komme flere ulver fra,» advarer Strømmen.
Strømmen ser en internettverden som bidrar til radikalisering og som skaper grobunn for hat og vold. Hva kan vi gjøre? spør han. Og han prøver å gi et svar. Men det er ikke entydig. Dette er vanskelige avveininger mellom ord og handlinger, mellom ytringsfrihet og å stoppe hatpropaganda. Det er «ikke bare et spørsmål om hva vi kan gjøre, men også et spørsmål om hva vi faktisk ønsker å gjøre,» som han skriver. Forfatteren mener vi må se på disse gruppene i et skarpere lys. Vi må gjøre klimaet ukomfortabelt for ekstremistisk materiale på nett og styrke nettsamfunnenes selvregulering.
Vil utfordre naiviteten
Strømmen skriver at hans bok er et «forsøk på å utfordre den naiviteten vi har vist overfor høyreekstremistene.» Han poengterer at holdninger og handlinger ikke er det samme, men understreker at «det er grenseløst naivt å tro at en slik retorikk ikke har en pris.» Han anklager mediene, politikere og demokrater for å ha opptrådt uten selvtillit overfor en offentlig opinion som lar grensene for det akseptable bli uklare, og slik inviterer det ekstreme høyre inn i rommet for meningsutveksling. Slik mener han at ekstremhøyre både blir banalisert og uskyldiggjort.
På et tidspunkt i teksten spør Strømmen om det er den voldelige ekstremismen som egentlig er den farligste, eller om det kan tenkes at det «normale» islamhatet er farligere for samfunnet som sådan? Forfatteren mener at selv uten et sterkt og rendyrket høyreradikalt parti, har man i Norge det siste tiåret styrket konstruksjonen av en «norskhet» hvor muslimske nordmenn aldri kan få innpass. Ekstreme oppfatninger har sakte, men sikkert blitt normalisert og banalisert. «Konspirasjonsteorier, hat mot politiske motstandere, hat mot minoritetsgrupper og voldsromantikk er åpenbart er farlig miks. Ideen om at det er umulig å bli norsk er likevel farligere. Samfunnet vårt vil få flere innvandrere. Ideen om den eksklusive og ekskluderende norskhet kan mer enn noe annet sørge for at frykten for fremvoksende parallellsamfunn blir en selvoppfyllende profeti (…)»
Geert Wilders mangler
Det er interessant at Strømmen skiller tydelig mellom Fremskrittspartiet og de høyreradikale partiene i Europa. Han fremhever at FrP ikke er fundert på et klart anti-demokratisk og anti-islamistisk fundament. Men han er likevel tydelig på at en rekke aktører i FrP har brakt høyreradikale strømninger inn i partiet.
Forfatteren har skrevet en lettlest, forståelig og god innføring i hvilke høyreekstreme krefter som herjer på internett, og hva som driver dem. Men Strømmen gir et ikke fullstendig bilde. Det savnes mer inngående analyser av hva Norge, og andre land, har gjort for å stoppe tidligere høyreekstreme bølger – med hell. Det er også pussig at han ikke bruker plass på Geert Wilders i Nederland, Jörg Haider i Østerrike eller Le Pen i Frankrike, spesielt når et av forfatterens hovedpoenger er at mye av den høyre ekstreme retorikken har blitt normalisert i det europeiske politiske liv.
Øyvind Strømmen ble i høst kåret til årets frilanser i Norge for sitt mangeårige gravearbeid med høyreekstreme og islamfiendtlige blogger på internett. Det er vel fortjent. Og med denne boken har han gitt oss et sterkt bidrag til den selvransakelse det norske samfunn må gjennom etter 22. juli.
TARJEI SKIRBEKK