Er det noe Håvard Syvertsen ikke er, så er det svulstig. Han er en mann av det lille format, og da tenker jeg ikke kvalitet, men kvantitet. Og jeg snakker rent litterært, altså, mannen selv har jeg aldri møtt. Han er i slutten av 40-årene og har gitt ut romaner og noveller siden 1992. Bøkene hans er slanke og bærer i seg en stemning som gjør det godt å være i fortellingene. De blir på uforklarlig vis nødvendige.
Godt blikk
La meg likevel prøve å forklare. Det handler om blikket. Om fortellerens utvelgelse av akkurat disse bildene, akkurat disse fortellingene. Det kan være beskrivelser av guttunger halsende på sykkel innover sommerstøvete grusveier. En gammel mann i alderdommelig frakk med en forstyrrende bærepose fra Deli de Luca. Eller rett og slett skildringen av matpakke og jobbveske på vei til morgenskift på Spikerverket eller Akers Mek. Uten å presisere blir fortiden satt i sammenheng med nåtiden: Når ble dugnadsånd til individualisme og selvrealisering?
Grenseløs kunst
Arne og Ingrid er på vei til et kunstprosjekt i et bomberom i Oslo. Det foregår i "Gerhardsen-land", i et blokkområde der arbeiderkulturen nå er så godt som forsvunnet. Kunstprosjektet er en video-overføring fra leiligheten til et eldre ektepar. Kvinnen er tydelig dement og totalt avhengig av ektemannens hjelp. Arne blir provosert. Hvor går grensen for for hva som er kunst? Når går vi fra å være observatører til å bli kikkere? Og skal også alderdom og sykdom betraktes som et resultat av et mindre sosialdemokratisk klima?
Håvard Syvertsen skriver seg inn i en samtidig diskusjon. I Danmark har Claus Beck-Nielsen, eller Das Beckwerk, som han nå kaller seg, provosert til rabalder og rettssak med sitt virkelighetsprosjekt, der han utleverer tidligere venners liv i romans form. Her hjemme har Karl Ove Knausgårds biografisering blitt møtt med spørsmål om hvor de etiske grensene går. Er alt tillatt, så lenge det kalles kunst? Håvard Syvertsen problematiserer kunstneres ansvar, og han problematiserer vårt felles sosiale ansvar.
Antyder
Forfatteren stiller svimlende spørsmål i denne lille fortellingen, som kanskje vel så mye som politisk kritikk er en utlegning av kjærlighet og forpliktelse. "Det håndgripelige" viser frem tre menn av kjøtt og blod, som har fått livene sine fylt av kvinnene de elsker. Fortelleren viser at det er mulig å leve i den store kjærligheten, men hvordan, det gir han ikke noe svar på.
Det tenker jeg er fint. Det er noe skisseaktig over romanen, ikke i den forstand at det er hastverksarbeid, for det er det ikke, men forfatteren vokter seg vel for å utdype, gjennomforklare, tydeliggjøre. Han gir oss et reisverk, rent og enkelt, og stoler på at vi som leser er i stand til å ferdigstille huset.
Kanskje tror han for vel om sine lesere. Kanskje hadde han nådd bredere med flere karnapper og velstandsvorter.
Jeg tror forfatteren vet hva han gjør. Håvard Syvertsen er en mann av det knappe format - og en forteller etter mitt hjerte.
