Hopp til innhold

Kunsten å halde ut


Linn Ullmanns femte roman, ”Det dyrebare” er dyster, trist og svært vellykka. Men kva tittelen peikar på, er uklårt..

Linn Ullmann

Linn Ullmann

Foto: Åserud, Lise / SCANPIX

”Jenny Brodal hadde ikke drukket en dråpe på over tjue år. Hun åpnet en flaske rødvin og skjenket seg et stort glass. Hun hadde drømt om varmen som skyllet ned i magen, prikkingen ut i fingertuppene. Hun ble skuffet, men tok en slurk til, ja, hun tømte glasset og grøsset. Hun hadde aldri sagt aldri! Hun hadde tatt én dag av gangen, én dag av gangen, og aldri, aldri sagt aldri.”

Det er på 75-årsdagen sin at Jenny Brodal tyr til flaska igjen, etter 20 år. Det er på denne dagen dottera Siri har laga stort hageselskap for henne, eit selskap ho ikkje ville ha. Om få timar skal Jenny setje seg bak rattet og køyre rundt på måfå med barnebarnet Alma i passasjersetet. Kort tid etter det igjen skal barnejenta Mille bli borte, for å kome til syne att to år etter når tre smågutar er ute for å grave etter ein skatt.

Nærast når dei er borte

Linn Ullmann: Det dyrebareb

Linn Ullmann: Det dyrebare

Familien er ingen fredeleg stad verken i samtidslitteraturen generelt eller i Ullmanns romanar spesielt. Ullmann er ikkje redd for å leggje ut konfliktliner på kryss og tvers. Også perspektivet i romanen går i slike formasjonar; vi ser fleire av dei sentrale personane både gjennom andres og eige blikk. Ta Mille, til dømes: 19-åringen som er hyra inn for å sjå etter barna til Siri og mannen Jon denne spesielle sommaren: Der Siri ser ein ganske irriterande og sein tenåring, ser Jon ei ung kvinne som han merkar let seg påverke av hans maskuline sjarm. Alma, den vanskelege dottera, ser opp til Mille og ikkje minst til sminkepungen hennar. Det er ingen tydeleg hovudperson her, det er konstellasjonane som får stå i sentrum.

Personskildringa er usentimental på grensa mot det nådelause og kan i høgden påkalle litt medkjensle: Forfattaren Jon med kronisk skrivesperre og hang til å forføre kvinner, Siri med sjalusien, og sorga over broren som drukna når ho skulle passe på, Jenny som blei aleine med to små barn då mannen drog til Sverige og så vidare. Alle er einsame og nærast er dei når dei er borte: Dei døde barna får meir omtanke enn dei levande, Siri og Jon er aldri så kjærlege som når dei søv på kvar sitt rom og sender godord og bilde til kvarandre på mobilen.

Løgner

På eit overordna nivå er dette ein roman om løgner. Løgner ein legg inn i livshistoria si, eller løgner ein fortel til familie og vener for å dekkje seg og for å få vere i fred. Eller til seg sjølv for ikkje å miste respekten. Jon som sit på femte året og skal skrive roman har mykje til felles med Hjalmar Ekdal, faren til Hedvig i Vildanden. Han som mista livsgleda og meir enn som så då nokon tok frå han livsløgna. Det går an å lese romanen som ei historie om ulike løgner, men løgntematikken tek aldri skikkeleg av.

Bortsett frå dette er komposisjonen glitrande, det same gjeld spenningane som gradvis kjem til syne gjennom små situasjonar, replikkar, blikk. Det å bli sett er ikkje utan vidare noko ein skal trakte etter her. Heile romanen er lada med ei fortetta stemning. Ikkje fordi ei ung kvinne er myrda og mordet er uoppklart, men fordi glimta av glede og av evne til å kome ut av sitt eige og nå fram til andre er så få og varer så kort. Nesten før det skjer, er ein replikk eller eit skeivt blikk på veg, og så er det over. Som når Mille har pynta seg med ein blomst i håret på 75-årsfesten:

” - Så fin du er, Mille, sa Siri
Mille lyste opp. Jon visste at det kom mer, han kunne se på Siri at hun ikke kunne la det ligge. Han visste ikke hva det var som kom, eller hva det var denne gangen med Mille som irriterte Siri, men noe var det. Alma fulgte interessert med. Jon klemte Siris hånd hardt. Ikke si det. Siri tvang fram et smil og pekte på blomsten i håret. Hun klarte ikke å la være.
-Men du, jeg vil helst ikke at du plukker blomstene i hagen. Den hvite peonen i håret ditt – den er fra ett av bedene mine. Du ødelegger, skjønner du.”

Trist

Det karnevaleske og absurde som til tider har prega Ullmanns forfattarskap er tona ned og bra er det. Reminisensar finst likevel i skildringa av kvinnekroppane som har knekkar eller abnorme dimensjonar vi stadig vert minte om. Eg er også i tvil om kva stadige gjentakingane i teksten skal vere til. Det verkar maniert, men dette er småting i ein svært god roman. Grunnen til at eg ikkje høyrest begeistra ut, er rett og slett at det er så frykteleg trist.