Håper det blir OL i Kasakhstan

Hun har skrevet boken «Sovjetistan», om en del av verden de fleste ikke kjenner spesielt godt til.

– Nå er sjansen veldig stor, når Oslo har trukket seg. Hvordan IOC tenker, vet jeg ikke. Beijing har jo nettopp hatt, så kanskje det er Kasakhstans tur nå? Dessuten er Kasakhstan et av verdens mest korrupte land, og går ikke av veien for å tilfredsstille spesielle ønsker fra pampene, sier Erika Fatland.

Russland er så stort at de ikke trengte å bry seg om hva verden rundt synes om brudd på menneskerettigheter. Både de og Kina har hatt råd til å ikke bry seg, mener hun.

– Kasakhstan er et mye mindre og ungt land, som er sultent på investorer og som ønsker å bli kjent utenfor den innerste kretsen av naboland. De har ikke råd til å la være å bry seg. Det er lov å håpe at søkelyset på menneskerettigheter vil komme igjen hvis de får arrangere OL. Det kan føre til at det skjer noen endringer.

Kasakhstan er for de fleste mest kjent som Borats hjemland, skriver forfatteren i sin nye bok «Sovjetistan». Her skildrer hun de fem kommuniststatene i tidligere Sovjetunionen som ender på «Stan». Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan er alle svært lite besøkt av turister, og Fatland var nysgjerrig på hvordan det er å leve der.

På student-visum kjøpte hun en ferietur til en verden hun visste veldig lite om. Allerede på flyplass-gaten på vei til byen Asjgabat i Turkmenistan, følte hun at dette var en veldig annerledes verden.

Gale diktatorer med gullstatuer

– De var en hvit flekk på kartet for meg også. De ble litt som «langtvekkistan», disse landende borti der. Jeg var nysgjerrig på hvordan det var å reise i dem, sier Erika Flatland.

Hun valgte å begynne med det landet hun syntes virket merkeligst og aller mest bisarr – Turkmenistan.

– Jeg følte at jeg skilte meg veldig ut, med joggesko og bukser, og som eneste vestlige person som skulle dit. Alle ba meg hjelpe dem med håndbagasjen sin, og jeg var redd de ville dytte på meg narkotika for å smugle for dem. Det viste seg at de bare ville ha hjelp til å smugle ekstra håndbagasje inn på gaten.

Hun hadde på forhånd lest om et par gale diktatorer der, som Turkmenbasji som satte opp gullstatuer av seg selv og ga nye navn til ukedagene.

– Når man leser dette, danner man seg et bilde, men det var ingenting som kunne forberede meg på det som møtte meg da jeg gikk av flyet. Det var veldig mye som overrasket meg.

– Bare noen timer fra marmorbelagte Asjgabat var fattigdommen total, selv om dette er i et land som renner over av olje- og gassressurser. På landsbyen var imidlertid folk voldsomt gjestfrie – enda mer gjestfrie enn jeg hadde trodd – sentralasiater er jo kjent for å være gjestfrie. De delte det lille de hadde.

Lamslått av kulturforskjellene

Fatland har lenge ønsket å skrive bok om de tidligere sovjetstatene. Det startet med at hun var fascinert av Russland og det tidligere Sovjetunionen. Hun dro først til Russland for å studere språket.

– Jeg ble ganske lamslått av den store kulturforskjellen som er mellom Norge og Russland, selv om vi er naboland og det ikke er så langt å reise dit.

På reisen rundt i Turkmenistan hadde hun med seg egen sjåfør og guide, som hun fikk tildelt av reisebyrået som arrangerte turen for henne. Dette er slik turister reiser i landet. Fatland reiste på studentvisum, og fortalte ingen at hun hadde planer om å skrive bok om det hun opplevde.

De eneste hun var sammen med i timer og dager var guidene og sjåførene.

– Jeg hadde ikke trodd at guidene mine i Turkmenistan ville få seg til å si noe kritisk om landet og presidenten i det hele tatt, men det var det flere av dem som gjorde – til min store forbauselse. De er ikke dumme, de ser at det er mye i landet deres som ikke funker. De har jo kontakt med reisende utenfra. Det er de eldste, som husker Sovjettiden, som er mest skeptisk til landet sitt.

Fikk du snakket ordentlig med noen der?

– De eneste jeg kunne snakke med, var de som var ansatt av reisebyrået som organiserte turen for meg. Jeg kom ikke i kontakt med andre turkmenere. I Asjgabat var det politifolk og kameraer overalt. Hadde jeg blitt stående og prate med en innfødt, ville vedkommende fått problemer.

– Kan bli store forandringer

Det er duket for mye bråk i hele regionen. Mange sovjetledere sitter fremdeles ved makten i disse landene, og begynner å trekke på årene. Fatland er selv spent på hvem som tar over når Islam Karimov i Usbekistan dør. Han har sittet ved makten siden 1989.

Hva får du inntrykk av at folk helst vil?

– Det er mange som savner Sovjettiden, for da alt var mer forutsigbart. Det går igjen over hele det tidligere Sovjetunionen. De bruker Kirgisistan som eksempel på et land som har byttet president mange ganger og hatt revolusjon, på at det ikke har gått så bra. Der er det mest kriminalitet og uro. «Se på Kirgisistan, det gikk ikke så bra», sier mange.

Hvem er den verste diktatoren i regionen?

– Det er to diktatorer som er helt i særklasse og som peker seg ut. Den ene er Arkadag, Beskytteren, som den turkmenske presidenten kaller seg nå, altså Gurbanguly Berdymuhammedov i Turkmenistan. Den andre er president Islam Karimov i Usbekistan. Det er ikke et like eksentrisk regime som Turkmenistan, men veldig brutalt.

– Det foregår utstrakt bruk av fengsling og tortur, og hele befolkningen lever som i et fengsel. De driver dessuten med tvangssterilisering , ifølge rapporter som flere menneskerettighetsorganisasjoner har utført. Kvinner som kommer inn og skal utføre keisersnitt, kommer ut igjen som steriliserte – uten at de vet om det. Det sier noe om hvor brutalt regimet er.

– Det er kjempespennende hvilken retning de vil ta, om de vil nærme seg Russland, se mer mot Kina, mot Vesten, eller de muslimske naboene. Karimovs datter som mange har trodd skulle overta, er ikke mye populær og har sittet i husarrest siden februar i år.

• Video: Helga Fatland om reisen sin, på Oslo Bokfestival i sept 2014.