Hør mer i Bok i P2 kl. 17.03 og 23.03:
- Se også:
For det første er det universet. Det går faktisk an å savne et romanunivers, på samme måte som man savner gode venner man ikke har sett på lenge. Her er han igjen, Kurt Wallander, nå endelig i eget hus på landet på sydspissen av Sverige. Her bor han alene, samtidig som han forsøker å holde ut hverdagen med kollegene på politihuset i Ystad.
Figurer av kjøtt og blod
Boken 'Den urolige mannen' er utgitt på Gyldendal forlag.
Foto: Gyldendal forlagNoen av dem er på vei ut i pensjon, mens andre igjen er døde. Datteren Linda, som forsøkte å ta livet sitt i tenårene, er blitt politi som sin far, og føder sitt første barn. Det er mange å feste seg ved her. Mankell har alltid gjort seg flid med å gi selv den mest perifere bifigur kjøtt og blod.
Så er det språket. Jeg vet ikke om noen nålevende krimforfatter som skriver bedre enn Henning Mankell. I korte, presise setninger skildrer Mankell en aldrende Wallander, som forsøker å forsone seg med at han er på vei inn livets siste fase.
I denne boken også med noen nesten Tomas Transtrømerske bilder - som når han skriver dette:
Tiden tikker og går i Mankells romaner."Den urolige mannen" utspiller seg i hovedsak fra sommeren 2007 til mai 2009. Datteren Linda gifter seg med finansmannen Hans von Enke. Faren hans Håkan, en tidligere ubåtkaptein, forsvinner sporløst en dag. Han er som sunket i jorden. Wallander traff ham like før, og ble slått av hvor urolig han virket.
Hjemsøkt av fortiden
Også Wallander er urolig. Før var han deprimert på grunn av sin sukkersyke. Nå opplever han stadig at hukommelsen svikter ham fullstendig. Samtidig blir han stadig hjemsøkt av minner fra fortiden. Vi får vite mer om hans forhold til faren, og ikke minst om forholdet til den tidligere kona Mona, Lindas far, som er innlagt på et behandlingshjem for alkoholmisbruk.
I Henning Mankells krimromaner har tempoet alltid vært langsomt. Selve kriminalintrigen har ofte virket litt sekundær i forhold til portrettet av Wallander og hans liv. Slik er det også i denne boken. Spioner og andre spøkelser fra den kalde krigen farer forbi, og når det hele skal løses opp virker forfatteren nesten litt fraværende og uinteressert.
Reflekterende om aldring
Det er Mankells refleksjoner rundt aldring og alderdom som holder meg fast denne gangen. Og spørsmålet om hva vi egentlig vet om dem som står oss aller nærmest.
Vi er mange som kommer til å savne Kurt Wallander, men når han først skal pensjoneres, så tror jeg neppe han kunne fått en verdigere avslutning enn "Den urolige mannen".
- Se video:
