Aldri nok fantasy

Første bind av Sigbjørn Mostues nye fantasy-trilogi lover godt for fortsettelsen

Sigbjørn Mostue
Foto: Tanya Hanzalowa Wibye / Cappelen Damm


Man kunne trodd at bølgen av fantasy-bøker for barn snart ville ebbe ut. Interessen for trollmenn, parallelle univers og mystikk kan vel ikke være umettelig? Jo, det kan synes sånn, selv om oppmerksomheten de siste par årene kanskje har dreid mer over på vampyrer og pirrende, ufullbyrdet kjærlighet. Nå retter vampyr-bøkene seg også mot et litt voksnere publikum, og kjærlighetsfokuseringen gjør at særlig unge jenter trekkes til boksidene.

Før Potter kom, var allerede Philip Pullmann i gang med den svimlende trilogien "Den mørke materien". Den er noe av det aller beste i genren, i tillegg til vår nordiske mester, Lene Kaaberbøl, som har fått tusenvis av entusiastiske lesere til serien om "Skammarens dotter".

Gror godt i Norge

Sigbjørn Mostue: "Den siste magiker"

Sigbjørn Mostue: 'Den siste magiker', del 1. Cappelen Damm 2010

Også her i Norge skrives det fantasy over en lav sko.

Lars Mæhle fikk Kulturdepartementers litteraturpris for barne- og ungdomsbøker og vant ungdommens egen pris, Uprisen, i vår for romanen "Landet under isen". Sigbjørn Mostue er blant dem som har nådd flest med bøkene sine - over 100 000 eksemplarer er solgt av trilogien "Alvetegnet". Og nå er han altså i gang med en ny trilogi.

Det kan synes litt traust, i forhold til Galtvort og parallelle univers, at handlingen er lagt til Kløfta.

Men Mostue vet hva han gjør. Ved å skape en gjenkjennelig ramme kan han nå leserne på effektivt vis. Når Simen, som aldri har vært stjerne på fotballaget, får ti minutter med helten Zinedine Zidanes egenskaper, da heier jeg uhemmet på ham, nettopp fordi jeg vet hvor mye det betyr å lykkes, om så bare én gang, på fotballbanen.

Dramatisk åpning

"Den siste magiker" åpner med et smell. Simen ligger skjult i en grøft, tunge støvler nærmer seg, og han ber for sitt bare liv. "Ikke la dem se meg, la meg leve! Ikke la dem se meg!" tenker han da det lyder en voldsom eksplosjon, og det kan virke som om alt er forbi.

Med dramaturgisk kløkt har Mostue fanget inn leserne - gutter og jenter mellom 10 og 15 år, kan man tenke - før forhistorien rulles opp. Simen og kompisen Anders har lite å gjøre, da Anders foreslår at de skal sykle bort til den snodige einstøingen som bare kalles "Indianer'n" og spionere. Det ene tar det andre, og plutselig har Anders kastet en sten som knuser en rute.
Anders stikker av, mens Simen blir fanget. Han skal jobbe for gamlingen for å kompensere for skaden, blir de enige om.

Kamp mellom godt og ondt

Men "Indianer'n" er ingen vanlig mann. Han er verdens aller siste magiker, viser det seg, og siden Simen er i stand til å se hjemmehyggen og skjønnheten i gamlingens falleferdige rønne, er han en mulig arvtager. Og nå begynner de magiske ting å skje.

Selvfølgelig er det motpoler her, som det skal være i en vaskeekte fantasy: Onde krefter vil sette en stopper for magikernes eksistens. Men hvem er god og hvem er ond?

Som idéhistoriker har Mostue overbevisende grep om historiske skikkelser og debatter som flettes flott inn i fortellingen.

Rent språklig kan teksten synes vel markedsrettet iblant, med vendinger som er presise nok og velfungerende for unge lesere, men noen fingerspissfølelse utviser Mostue ikke. Det savner jeg ikke heller: "Den siste magiker" er en streit, spennende og sympatisk norsk fantasy, som skaper forventning og tro på en fyndig fortsettelse.