Anmeldt av Kjell Lars Berge, k.l.berge@iln.uio.no
Syng mig hjæm. Bjørnstjerne Bjørnson 1890-1899 er tredje bind i forfatter Edvard Hoems firebindsbiografi om dikterhøvdingen og politikeren. Bindet innrammes av to fotografier. På side 12-13 ser vi Bjørnstjerne Bjørnson avbildet som taler for bøndene i Gausdal. På side 586-587 finner vi ham sittende midt i familiekretsen sammen med kona Karoline, deres fem barn samt svigersønnene og -døtrene.
Med disse to fotografiene er noe av den bærende tematikken i denne tredje delen av biografien anslått: polemikeren og agitatoren i offentligheten og slektens beskytter og overhode i privatlivet.
- Les flere anmeldelser: og
– En av samtidas store retorikere
I offentligheten og for menneskene som utgjør samfunnet omkring ham og familien, preges Bjørnstjerne Bjørnsons liv i perioden fra 1890 til 1999 – ifølge Edvard Hoem – av politisk arbeid nasjonalt og internasjonalt. Bjørnson skriver utrøttelig artikler i pressen: i de lokale avisene i Gudbrandsdalen, i den nasjonale pressen i Norge og i mange internasjonale tidskrifter og aviser.
Bjørnson kjemper for at Venstremenn skal velges til tinget fra valgkretsene i amtet. Han insisterer på Norges rett til egne konsulater og egen utenrikstjeneste i strid med kongen og hans svenske regjering. Han slåss i skrift for Norges stilling i verdenssamfunnet og mot overgrep mot enkeltmennesker, slik som den franske offiseren Dreyfuss, uskyldig dømt for spionasje i Frankrike og deportert til den beryktede Djeveløya. Samtidig er han en av samtidas store retorikere.
Familiemannen Bjørnson
Bjørnson reiser i Norge, og delvis i Danmark, og agiterer muntlig for de samme sakene han er opptatt av i alle de avis- og tidsskriftartiklene han skriver. Disse talerturneene er også viktige for Bjørnson økonomisk. Som en moderne underholdningsartist skaffer han seg solide inntekter gjennom offentlige opptredener.
Hoem refererer da også til kritikere i samtida som påpeker Bjørnsons evner til å skape engasjement og underholde på offentlige møter, men også til det som karakteriseres som «bajas»-manerer på talerstolen.
I privatlivet er Bjørnson den som sørger for at det skapes et hjem og at barna og svigersønnene og -døtrene skaffes arbeid og inntekter. Sammen med kona Karoline sørger han for å holde barna og etter hvert også barnebarna tett inntil seg og sitt.
Familiens medlemmer lever alle som en på en stor fot, men gården Aulestad er ingen stabil og trygg inntektskilde – snarere det motsatte. Når flere av barna i tillegg velger usikre yrker, særlig innenfor kunstnerlivet, må far hjelpe til med lån og annen hjelp, som for eksempel å skrive til samfunnets ledende menn om at de blir skaffet arbeid.
- Les også:
For eksempel er Bjørnson aktiv i å argumentere for at svigersønnen Sigurd Ibsen, gift med den energiske og søte yndlingsdatteren Bergljot, skal få bli professor i sosiolog ved universitetet i Christiania. Og når det ikke lykkes, prøver han å skaffe Henrik Ibsens eneste sønn arbeid i den nye norske utenrikstjenesten.
Skandaløs forelskelse
Det hjelper litt på familiens vanskelige økonomi at datteren Dagny gifter seg med den tyske forleggeren Albert Langen. For å styrke allerede solide bånd med Langen og hans virksomheter gifter sønnen Einar Bjørnson seg med Albert Langens søster Elsbeth. Slik skapes en sammensveiset familie av Bjørnson-er, Ibsen-er og Langen-er. Sammen med andre slektninger utgjør de en slags kunstneradel preget av tette følelsesmessige bånd og felles økonomiske og kulturelle interesser.
Det som skaper dynamikken i Edvards Hoems biografi, er at slekten og Bjørnsons offentlige omdømme trues av en skandaløs forelskelse. Bjørnstjerne Bjørnson og pianistinnen Erika Nissen faller for hverandre og innleder – i hvert fall i skrift – et intenst kjærlighetsforhold.
- Les også:
Erika Nissen inngår i den samme kunstneradelen som familien Bjørnson er en viktig del av. Hun er søstera til Thomasine Lie, gift med Bjørnsons forfatterkollega Jonas Lie. Jonas Lie var også søstrenes fetter. Til alt overmål hadde Erika Nissen som ung vært forlovet med Bjørnsons fetter Richard Nordraak. Den som sørger for at orden gjennomrettes og at skandale unngås, er at datter Bergljot aktivt griper inn.
Gjennom Bergljot Ibsens hissige brevveksling og takket være hennes trusler overfor turtelduene om offentlig skittentøyvask og det som verre er, gir pappa Bjørnstjerne seg og bryter med den ulykkelig forelskede Erika. Samtidig flytter familien fra Aulestad til Roma og andre europeiske byer. Dermed får Bjørnson ro rundt seg til å skrive og opptre som anstendig, men selvsagt kontroversiell, europeisk intellektuell.
Solid og troverdig
Edvard Hoems biografi er solid, og virker meget troverdig. Arbeidet med biografien synes i stor grad å ha vært bygd på en grundig gjennomgang av svært omfattende brevsamlinger fra Bjørnson-familien. Hoem forholder seg imidlertid nøytralt beskrivende til sitt objekt. Av og til trer han tilbake og kommenterer pussigheter fra et moderne menneskes ståsted, men han er så å si aldri analytisk og reflekterende i forhold til den perioden og den spesielle livsverden Bjørnson var en del av og skapte.
Slik framstår biografien som en slags slektskrønike med familiens overhode som hovedperson i kraft av å være den som bestemmer over de andre familiemedlemmenes handlinger og valg. Edvard Hoem kommenterer ikke noe sted den spesielle europeiske mediehistorien som Bjørnson er en ikke uvesentlig del av.
– Samfunnsdeltaker av et slag som ikke finnes lenger
Bjørnson er jo en offentlig person av klassisk borgerlig type. Bjørnsons arena er avisene og tidsskriftene, og han behersker til fulle retorikken på og fra talerstolene ved de uttallige folkemøtene. Bjørnson er i så måte er samfunnsdeltaker av et slag som ikke finnes lenger. Han skaffer seg og beholder sin posisjon som folkefører i tett forbindelse med de framvoksende partiene og de mange folkebevegelsene, men samtidig nesten helt uavhengig av dem.
Selv om han er en sterk tilhenger av allmenn stemmerett både for menn og kvinner, innebærer innføringen av den – etter Bjørnson er død for øvrig – at hans offentlighetstype forsvinner. I så måte framstår Bjørnstjerne Bjørnson i Edvard Hoems biografi som en mann fra en tid og en epoke som definitivt er avsluttet, og som i liten grad peker framover til vår egen tidsepoke.
Gjennom sin politiske virke for Norges selvstendighet og for en utvidelse av og styrking av demokratiet undergraver Bjørnstjerne Bjørnson grunnlaget for sin egen posisjon som kunstner og som politiker.
I Syng mig hjæm blir Bjørnson å betrakte som en av de siste representantene for en borgerlig offentlighet og en politisk deliberativ kultur, der folk flest var tilskuere og redskap for det ytrende åndsmenneskets sterke vilje og engasjement.