Den avgjørende boken

Vi spurte fem forfattere om hvilken bok som inspirerte dem til å starte sin skrivegjerning.

Forfatter Rune Christiansen og boka som fikk ham til å ville skrive.

Rune Christiansen var seks år gammel da han for første gang kjøpte en bok for egne lommepenger. Forfatteren forteller at det er bilder og hendelser og små glimt fra denne fortellingen som han ennå husker klart, og som på sett og vis stadig kommer til syne i skrivingen hans.

Foto: Privat/NTB Scanpix

Rune Christiansen er ikke i tvil om hvilken bok som har hatt størst betydning for at han endte opp som forfatter. Det er «Hjortefot i skogen» av Edward S. Ellis.

Hjortefot i skogen

«Hjortefot i skogen» kom opprinnelig ut i 1905. Rune Christiansens utgave er fra 1966.

– Boken kom opprinnelig ut i 1905, min utgave er fra 1966. Det var den første boken jeg kjøpte for egne lommepenger. Det var i 1969, sier Christiansen.

Nesten 50 år senere opplever han at små glimt fra denne fortellingen stadig kommer til syne i skrivingen hans – ikke minst i romanen om Lydia Erneman.

Men Christiansen er ikke alene om å kunne nevne én bok som har fått stor betydning for skrivegjerningen. Vi spurte fire andre forfattere om å nevne en bok som var helt avgjørende, eller som i det minste hadde stor betydning, for at de selv endte opp med å skrive bøker:

Janne S. Drangsholt

Janne Stigen Drangsholt (faktaboks)

William Faulkners «Absalom, Absalom» var avgjørende for at Janne S. Drangsholt begynte å skrive bøker.

Foto: Thomas Espevik / NRK

Den boken som var avgjørende for at jeg begynte å skrive, er den samme som fikk meg til å tenke at jeg i hvert fall aldri kunne skrive, og det er William Faulkners «Absalom, Absalom».

Faulkner-bok

Jeg ble ganske besatt av Faulkner etter å ha lest «As I Lay Dying» da jeg var rundt tyve, og pløyde gjennom alle de store romanene hans. Noe av det mest fascinerende er hvor hardt arbeid det er å lese Faulkner. Og det går sakte, både fordi det er krevende å orientere seg i teksten, og fordi man stadig vekk blir sittende målløs av beundring over at det går an å lage et slikt litterært univers. Jeg vil ikke si at Faulkner har påvirket skrivingen min direkte. Det er mer tanken på hva som er mulig å få til som litteratur, som er så inspirerende.

Johan Harstad

Johan Harstad

«Mor Godhjertas glade versjon. Ja» gav Johan Harstad troen på at det ikke var noen grunn til å holde tilbake, men at han bare måtte kjøre på, finne sitt stoff og sin form og sin rytme og ikke være redd for å snuble underveis.

Foto: Håkon Mosvold Larsen, / NTB scanpix

Jan Erik Volds «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» slo ned som en atombombe i mitt liv da jeg var fjorten. Jeg mener å huske at jeg fikk den i gave av en tante som hadde hørt at jeg var blitt opptatt av lyrikk og jeg kjente vel allerede til ham da, fra dikt som «Kulturuke» og «Tale for loffen» og den slags, men dette var noe helt annet.

Mor Godhjertas glade versjon. Ja

– Det hender ikke rent sjelden at jeg tenker at jeg ikke ville ha blitt forfatter hvis det ikke var for at jeg og den diktsamlingen møttes akkurat da, sier Johan Harstad om Jan Erik Volds «Mor Godhjertas glade versjon.

Det hender ikke rent sjelden at jeg tenker at jeg ikke ville ha blitt forfatter hvis det ikke var for at jeg og den diktsamlingen møttes akkurat da. Hvorvidt dette er objektivt sant eller ikke er en annen ting, det fantes tross alt andre forfattere og et par andre bøker som også kan ha spilt en rolle, men jeg er i alle fall overbevist om at Volds bok pekte ut en retning det var mulig å gå i og som gjorde at jeg ble den forfatteren jeg ble. Den pekte også mot jazzen, som skulle bli viktig for meg en stund, og ikke minst mot mye annen litteratur, primært poesi; men det viktigste var at boken åpnet for en annen måte å skrive på, en annen måte å bryte mønstre på og danne sine egne, og selv om det ikke var poet jeg ble, var friheten den boken bød på – og måten den hele tiden sjonglerer tittelens antydende godhjertighet med et hele tiden underliggende og kvernende mørke – en voldsom portåpner for det å skulle skrive selv. Det var – og er – en svært modig og unik utgivelse.

Jeg hadde riktignok syslet litt med ord og lyrikk i bakgrunnen også før jeg og Vold traff hverandre, men «Mor Godhjerta» ga meg troen på at det ikke var noen grunn til å holde tilbake, men at man bare måtte kjøre på, finne sitt stoff og sin form og sin rytme og ikke være redd for å snuble underveis. Slik er det ennå. Jeg holder denne boken ekstremt høyt, og sammen med resten av Volds produksjon, kanskje primært bøkene utgitt i perioden 1965-1979, som jeg filleleste den gang, innehar de for meg en nesten proustisk lukt, smak og direkte sammenkombling til min egen ungdomstid og de årene hvor jeg drømte om selv en dag å få utgitt en bok.

Kjersti Rorgemoen

Kjersti Rorgemoen

– Dersom eg skal trekke fram ei ordliste, eller rettare sagt ei ordbok, som har hatt stor verknad på skrivinga mi, må det bli «Med andre ord» av Magne Rommetveit, seier Kjersti Rorgemoen.

Foto: Helge Hansen

Eg har ei fillete ordliste frå ungdomsskulen, og inni den har eg skrive «Eg elskar ordlista mi». Dette er jo litt pinleg, men kanskje var det ein diskret protest mot alle dei som skreiv «Spynorsk mordliste» på sine ordlister.

Med andre ord

I «Med andre ord» kan ein slå opp eit bokmålsord og finne eit arsenal av synonym på nynorsk.

Dersom eg skal trekke fram ei ordliste, eller rettare sagt ei ordbok, som har hatt stor verknad på skrivinga mi, må det bli «Med andre ord» av Magne Rommetveit.

I den kan ein slå opp eit bokmålsord og finne eit arsenal av synonym på nynorsk. Av og til finn ein betre ord, av og til finn ein tilgrensande ord som sender setningen ein prøvde å skrive i ein heilt ny retning. Og det kan vere ganske forfriskande.

Laila Stien

Laila Stien

Laila Stien vant NRKs novelle-konkurranse i 2015. Hun forteller at Arne Garborgs «Haugtussa» utgjorde et skille i hennes opplevelse av litteratur.

Foto: Thomas Espevik / NRK

Ei bok som utgjorde et skille i min opplevelse av litteratur, var «Haugtussa» av Arne Garborg. Den viste meg noe av alt som er mulig med en annen fortellemåte enn hva jeg var vant til i bøker.

Vi leste boka på gymnaset, ei ganske gammel bok, fra 1916. Og på vers. Sytti vers! Om ungjenta Veslemøy som annammer slikt andre folk ikke ser eller oppfatter, som lokkes og skremmes av det, og stigmatiseres og blir kalt Haugtussa av folk rundt henne.

Haugtussa

– Selve historia var helt rå, minnes jeg. Og samtidig var språket noe av det vakreste man kunne tenke seg – med sugende rytme og klang, sier Laila Stien om «Haugtussa»

Det var opprivende lesning om denne unge jenta som var «mager, myrk og mjå» og måtte leve med alle de prøvelsene det innebærer å være annerledes. Kjærligheten hennes til Jon er fylt av lys og håp. Så kommer bruddet i all sin brutalitet der demonene overtar og maktstjeler henne.

Selve historia var helt rå, minnes jeg. Og samtidig var språket noe av det vakreste man kunne tenke seg – med sugende rytme og klang. Om læreren leste eller vi leste sjøl, husker jeg ikke. Men jeg husker at jeg skalv. At ei bok kunne ha så stor kraft, ha en slik virkning, var underlig – og stimulerende. Jeg kan ikke påstå at denne ene boka var årsak til at jeg ble forfatter, men en viktig impuls blant andre impulser av veldig forskjellig slag, vet jeg at den var.

Siste om bøker fra TV og radio

Kulturhusets programleder Siss Vik intervjuer forfatter Gunnar Staalesen, som kommer ut med sin 19. krimroman om etterforskeren Varg Veum. (Sendt 3. august 2016)