New Yorker debuterer med norske dikt

– Hvis jeg hadde dratt til Hawaii eller Sør-Frankrike, ville jeg kanskje ha vært mye mindre alene, men jeg ville også ha skrevet mindre, sier Rebecca Dinerstein når NRK.no møter henne i Oslo.

Da hun mottok et reisestipend for ett år fra prestisjetunge Yale University, var det noen som foreslo at hun burde benytte sjansen til å dra til varmere strøk.

Likevel valgte hun å ta den lange reisen fra New York til Lofoten. Diktene hun skrev under oppholdet har blitt til en diktsamling med den nøkterne tittelen Lofoten, som ble gitt ut denne uken.

Lærte seg norsk under skriveoppholdet

25-åringen begynte å skrive dikt og noveller i slutten av videregående skole, men det var ikke før hun fikk den anerkjente poeten Louise Glück som lærer på Yale University, at hun tok poesiskrivingen på alvor.

– Hun var så fantastisk som lærer at jeg begynte å jobbe veldig hardt på diktene mine. Jeg ble plutselig poet og det hadde jeg ikke sett for meg, siden jeg alltid hadde vært mer opptatt av teater.

På universitetet skrev Dinerstein en diktsamling som ble både hennes bacheloroppgave og billetten til Norge.

– Det var den diktsamlingen som førte til at jeg fikk skrivestipend, forteller hun på flytende norsk, som hun lærte seg under skriveoppholdet i Lofoten.

Lofoten er Dinersteins debutbok, men hun hadde allerede rukket å gi ut noen av sine dikt i blader som The New Republic.

Hør Rebecca Dinerstein lese diktet Uviss høst fra diktsamlingen Lofoten:

– Deilig å få tid til å skrive

Dinerstein har tidligere sagt at da hun fikk skrivestipend, hadde hun allerede Skandinavia i tankene.

– Jeg visste at jeg ville dra til Skandinavia fordi jeg var veldig interessert i Norden, det nordlige landskapet, den spesielle stemningen og lyset – spesielt lyset.

Da hun fortalte dette til en av sine professorer, fikk hun vite at han hadde en bekjent i Norge. Det var onkelen til denne bekjente som bodde i Lofoten og fortalte Dinerstein at hun kunne leie et rom på Kunstnerkvarteret i Leknes.

– Siden jeg ikke kjente noen, sa jeg bare ja, satte meg på toget og dro dit, sier poeten.

I andre intervjuer har Dinerstein fortalt at hun tok tog til Bodø og ferge til Lofoten og ble begeistret av fjellene, som «reiste seg fra vannet som dinosaurer». Det var en helt ny verden for Manhattan-jenta.

– Landskapet gjorde sterkt inntrykk på meg, siden jeg var vant til et sted med mange høye bygninger og mennesker overalt. Plutselig var jeg en av to personer som bodde i en tre etasjers bygning. Det var et sjokk, men samtidig var det deilig å få tid til å tenke og skrive, sier hun.

– Jeg så nesten bare ut av vinduet

På Kunstnerkvarteret fant Dinerstein raskt et sted hvor hun kunne sitte og skrive: et lite bord ved vinduet på kjøkkenet.

– Jeg så nesten bare ut av vinduet i flere måneder, og det var så mye å se på! Særlig om vinteren, fordi da hadde himmelen fantastiske farger. Om sommeren gikk jeg også mange turer ute.

Dinerstein forteller at hun ikke hadde mye å gjøre utenom skrivingen, men at nettopp det å være alene var viktig for henne.

– Dagene mine var omtrent slik: frokost-skriving-lunsj-skriving-middag-skriving. Jeg ble glad i å lage mat for meg selv, det hadde jeg ikke gjort så mye før, forklarer hun.

– Jeg hadde bare bodd hjemme hos foreldrene mine og så på universitetet, så dette var første gangen jeg virkelig var alene og kunne bo alene som voksen. Jeg føler på mange måter at jeg ble voksen i Norge.

Amerikaneren har blitt særlig glad i norsk mat, kanskje mer enn mange nordmenn.

– Nå kan jeg nesten ikke leve uten brunost. Når jeg får besøk i New York av norske venninner, tar de alltid med seg brunost fordi de vet jeg elsker det. Men det er ikke det samme uten norsk brød og norsk smør – og stemningen er bare helt feil.

Ble hekta på Hamsun

Selv om den største delen av oppholdet gikk til å skrive, rakk Dinerstein å få seg litt arbeidserfaring fra Norge – hun solgte pølse i brød ved Hansumsenteret på Hamarøy i anledning Knut Hamsuns 150-årsjubileum.

– Jeg kunne ikke norsk enda, det eneste jeg kunne si var «Du kan betale her». Jeg husker at folk spurte om jeg kunne hente brus til dem og jeg skjønte ingenting. Jeg sa bare ja og smilte, men hentet ikke brusen og mange ble forbannet. Men jeg synes det var veldig gøy, sier hun og ler.

Jobben som pølseselger førte også til litterære oppdagelser for poeten.

– Jeg begynte å lese mye Knut Hamsun. Jeg leste kanskje åtte eller ti av bøkene hans i løpet av en måned.

Lot seg inspirere av naturen og ensomheten

Diktsamlingen Lofoten er delt inn i to kapitler: 24 timer mørke og 24 timer lys, med alle diktene presentert både på norsk og engelsk.

Forlaget Aschehoug kaller det «en diktsamling om og til Norge og norsk natur», og Dinerstein vier mye plass til skildringer av fjellene, åkrene og lyset i Nord-Norge.

Har begynt å skrive på en roman

Diktsamlingen Lofoten utgis i Norge i disse dager, og Dinerstein er i landet for å være med på lanseringen. Neste uke reiser hun imidlertid tilbake til hjemlandet for å jobbe på et nytt prosjekt: en roman som hun begynte på mens hun var i Lofoten.

– Jeg klarer ikke bare å skrive dikt hele dagen, men prosa kan jeg jobbe på i mange timer. Jeg hadde et mål om å skrive tusen ord hver dag, og det klarte vanligvis, siden jeg ikke hadde noe sosialt liv, sier hun og smiler.

– Det er jeg veldig glad for, fordi nå har arbeidet blitt til bok og jeg jobber fortsatt med romanen i USA.

Men er det noen forskjell mellom poeten Rebecca Dinerstein før og etter Lofoten?

– Forskjellen er kanskje mest at jeg aldri hadde levd så tett på naturen før. Mange av diktene i boken handler nettopp om å være alene midt i naturen, og det kunne jeg ikke ha skrevet om i New York, sier hun.

– Men jeg tror at hvis du leser mine tidligere dikt og sammenligner dem med Lofoten, så vil du se at det er den samme poeten, den samme jenta som skriver, bare i to forskjellige verdener.