NRK Meny
Normal

Bokanmeldelse: Et knyttneveslag av en roman

Vi må til ungdomslitteraturen for å finne en norsk bok som behandler en av de aller største utfordringene for Europa akkurat nå - strømmen av flyktninger fra Afrika og den umenneskelige behandlingen av dem.

Simon Stranger

Simon Strangers nye roman «De som ikke finnes» er umulig å forholde seg likegyldig til.

Simon Stranger er en forfatter som ikke legger fingrene imellom når han skriver. Han har et uttalt politisk prosjekt og det er å rette søkelyset mot verdens urettferdighet. Hvordan kan vi i det nordlige Europa fortsette å kjøpe billige klær når vi vet de er laget av slavearbeidere i Asia? Hvordan kan vi stenge grensene til våre rike land når medmennesker sør for Middelhavet sulter? Hvor er rettferdigheten i en verden der forskjellene stadig blir større og hvorfor gjør vi ikke noe med det?

Europa og Afrika

De som ikke finnes av Simon Stranger

Med 'De som ikke finnes' avslutter Simon Stranger trilogien om Emilie - og Samuel.

Foto: CAPPELEN DAMM

I det tredje og avsluttende bindet om den norske tenåringsjenta Emilie og den afrikanske flyktningen Samuel tar Stranger diskusjonen helt inn til Emilies soveromsvindu. Jenta som reddet livet til Samuel på Gran Canaria, da han var båtflyktning og sultedøden nær og hun en anorektisk turist som bragte ham mat («Barsakh», 2009), aksjonisten som kjempet for dyrevern og mot slavekontrakter for barn i den asiatiske klesindustrien («Verdensredderne», 2012) - hun blir svar skyldig når Samuel plutselig står utenfor hennes hus i beste Bærum og trenger hjelp. Han er skitten, skadet, dessuten opptrer han truende. Hun har en advarsel fra politiet for sin aksjonist-virksomhet hengende over seg; begår hun flere kriminelle handlinger, som for eksempel å skjule en ulovlig innvandrer, kan det bli fengselsstraff.

Jeg skal ikke røpe hvordan det går, men kan vel si så mye som at dette er svart realisme på sitt mest hjerteskjærende. Stranger er ingen mann for lettvinte løsninger og happy endings, for å si det sånn.

Effektiv litteratur

Fortellingen er direkte, med korte, informative setninger. Stranger skifter ofte mellom preteritum og presens, nåtidsbruken får handlingen til å føles virkelig, den foregår her og nå. Gjennom tilbakeskuende kapitler forteller Stranger Samuels historie, hvordan han fra Kanariøyene ble sendt tilbake til Ghana. Men Samuel kan ikke dra hjem, familien sulter, han må skaffe penger og vil ikke skuffe moren. Han har fremdeles lappen med Emilies adresse i lommen; kan redningen og muligheten til et bedre liv ligge her?

«De som ikke finnes» gir et brutalt bilde av papirløse flyktninger og deres liv på siden av samfunnet. Samuel har skadet seg, men kan ikke oppsøke lege, som enhver annen ville gjort, siden han offisielt ikke finnes:

Det verker i fingrene. Hadde han vært som alle de andre i byen, da hadde han dratt til legen. Da hadde han fått tatt et røntgenbilde av hånden, fått sårsalve, bandasje, en sykemelding, men han er ikke som dem. Fingrene må bare verke, for heller ikke de finnes. Verkingen finnes ikke. Smerten hans finnes ikke. (s. 126)

Simon Stranger / De som ikke finnes, s.126


Det handler om å overleve. Og det er mange måter å skaffe seg penger på. Slavearbeid. Prostitusjon. Narkotikasalg. Tyveri. Hvem er vi som kan stille oss til doms over den som av bitter nød må trå over lovens grenser?

Språk og stil blir underordnet

Er «De som ikke finnes» en god roman? Jeg vil si at den først og fremst er en viktig roman, her er en forfatter som har beholdt troen på at litteratur kan forandre verden, som håper kunsten kan gi innsikt som fører til faktisk handling. Rent litterært er ikke Stranger noen finsmed. Han driver ikke med dybdepsykologi eller malende miljøskildringer. Harde fakta slås i bordet, og det er greit nok, for det virker!

Innimellom skulle jeg likevel gjerne sett flere sider av både Emilie og Samuel, fått tilgang til flere følelser. Slik det er nå, blir det mange litt umotiverte påstander, som Stranger helt sikkert har belegg for i autentiske historier, men faren for steretypier er til stede.

«De som ikke finnes» er en ubehagelig bok, både fordi den setter fingeren på en urett vi ikke gjør noe med, og fordi den viser hva henholdsvis nød og frykt kan gjøre med oss som mennesker.

Det mest ubehagelige er likevel vissheten om at dette ikke er en oppdiktet historie. Fiksjon eller ei, det finnes tusenvis av Samueler på vei til Europa, titalls tusen papirløse, som lever et ikke-liv, et liv der artiklene i menneskerettighetserklæringen brytes igjen og igjen, én etter én.

En annen historie

Til tross for Strangers dystopiske vekker av en ungdomsroman, finnes det håp. For et par år siden møtte jeg en som kunne vært modell for denne boken. Afghanske Ennaiatollah Akbari brukte seks år på sin flukt fra Afghanistan til Italia. Hans historie endte godt, og kan leses i den utrolige fortellingen« I havet er det krokodiller»: I havet er det krokodiller