Vidar Sundstøls nye roman åpner in medias res, midt i handlingen: "Mobiltelefonen vibrerte lydløst i bukselommen. Lance tok den forsiktig opp og sjekket nummeret i displayet, men det var ukjent. Like forsiktig stakk han den tilbake. Så holdt han om geværet med begge hendene igjen".
Hjortejakt
Vidar Sundstøl: De døde. Tiden 2009
Lance Hansen, skogpoliti med norske aner, er på hjortejakt med broren Andy langs kysten av Lake Superior. Vi er i Minnesota, i det norske Amerika, det er november, det er grått, og den veldige naturen gir hvilepuls til fortellingen.
Men det skal ikke gå lang tid før hjerterytmen øker. I forrige roman, "Drømmenes land", etterforsket Lance det brutale mordet på en ung norsk turist. Gjennom å grave i gamle familiemyter ble Lances mistanke rettet mot broren Andy, selv om en ung indianer ble arrestert for mordet, og bevisene syntes å tale for at rett mann var tatt. Kan Lance leve med det han vet? Kan han fortsette som korrumpert politimann, eller skal han ødelegge sin egen familie?
Nå er sommer blitt til høst, og brødrene er på jakt sammen, som de har vært det hver høst i mer enn 30 år. Vet Andy om Lances mistanker? Hva vil han gjøre når han blir klar over dem?
Gammel mordgåte løses
"De døde" er en fortelling om en konkret jakt, der regnet bråker mot goretex-stoffet og rognebærene lyser opp en grå morgen. Sundstøls presisjon i naturbeskrivelsene er formidable; vi ER i skogen, vi FØLER det underkjølte regnet som stivner til is på nakne kvister og lager et knokkelklokkespill av is. Samtidig kastes vi tilbake mer enn 100 år i tid. I lange avsnitt får vi historien til Thormod Olson, 15-åringen fra Halsnøy i Norge, som en stjerneklar marskveld gikk gjennom isen på innsjøen på vei til morbrorens hus. Fortellingen er lagt i munnen på unggutten selv, som snakker Halsnøy-dialekt, og som utrolig nok kommer seg frem til familien med to stygge kutt i armen. Samme natt forsvant den indianske medisinmammem Swamper Caribou - nå får denne gamle mordgåten sin løsning.
Ladet kammerspill
Fortellingen om Thormod, så kronglete og full av hallusinasjoner og dødsangst den enn er, blir like spennende som historien om jakten, der Lance ikke lenger vet om han er jeger eller bytte. Minner flettes hele tiden inn, og drømmer, som trer levende frem og får store konsekvenser for det virkelige livet.
"De døde" er en mager bok, knappe 200 sider, og det er ikke mye handling i romanen. Men hvis det går an å si at en bok er "mettet", så må denne være det. Den er uttværende på en intens og nesten uutholdelig måte; i begge de to historiene vet vi at vi nærmer oss en katastrofe. Teksten er ladet med symboler, med forutanelser og dybdepsykologi. Det er flott gjort.
Jeg hadde store forventninger til "De døde" etter fjorårets sterke førstebind. Og de ble innfridd. Likevel har jeg en svak følelse av at dette er en mellometappe der fremdriften mangler. Sundstøl er god til ikke å gjenfortelle hele første roman, slik noen trilogi-forfattere gjør for å tekkes nye lesere. Gjentakelser blir det likevel, innenfor dette bindets rammer; det kan være den knugende opplevelsen av naturen som hele tiden understrekes eller Lances følelse av at det ikke blir noe etter jakten. Jeg synes vel også forfatteren kan tippe over til å bli overtydelig når han stadig referer til kontakten med "drømmenes land".
Men dette blir bagateller: Vidar Sundstøl skriver så gjennomført at jeg igjen er imponert.
