– Måtte flere følge i hans fotspor

– Her om dagen kom det en tømrer inn på kontoret mitt for å fikse et vindu, og han sa at han ikke hadde kjøpt en bok på ti år og aldri hadde lest ferdig et dikt.

– Men han hadde kjøpt Yahyas bok «for å støtte gutten», som han sa. «Og de er slett ikke som jeg trodde dikt var. De er jo spennende!». Så, ja, denne boken får folk inn i litteraturens rom. Og hurra for det, sier en entusiastisk Simon Pasternak til NRK.no.

Pasternak er seniorredaktør i danske Gyldendal, forlaget som i 2013 ga ut boken til 18 år gamle Yahya Hassan.

– Vilt, klart og velformulert

Siden Hassan debuterte med sin selvtitulerte diktsamling i slutten av oktober, har han blitt omtalt som en litterær sensasjon. Nesten 60 000 eksemplarer av boken er trykket opp så langt, en usedvanlig stor suksess for en poet, og ikke minst for en såpass ung debutant.

Diktsamlingen kommer på norsk til våren, men den danske utgaven ligger allerede på Tronsmos bestselgerliste, og Hassan er invitert til Norsk Litteraturfestival på Lillehammer.

I diktene forteller Hassan, hvis foreldre er palestinske flyktninger fra Libanon, om en oppvekst med vold og kriminalitet. Poeten tar et kraftig oppgjør med det han mener er «foreldregenerasjonens svik».

«Så snart vores forældre landede i Kastrup, var det, som om deres rolle som forældre hørte op. Og så kunne vi se vores fædre rådne passivt op på kontanthjælp i sofaen med fjernbetjeningen i hånden, ledsaget af en desillusioneret mor, der aldrig sagde til eller fra. Os der faldt fra på uddannelser, os der blev kriminelle, og os der blev bumser, vi blev ikke svigtet af systemet, men af vores forældre. Vi er den forældreløse generation», har han uttalt i et intervju med Politiken.

Diktsamlingen åpner med diktet «Barndom», som gir en sår og tett beskrivelse av farens voldelige atferd.

Med store bokstaver skildrer Hassan også gettomiljøet han vokste opp i, og hvordan han etter hvert endte opp som kriminell. Han var bare 13 år gammel da han ble tatt av politiet for første gang, og var i mange år inn og ut av barnevernsinstitusjoner.

Forfatter og anmelder i danske Weekendavisen Lars Bukdahl synes ikke at mediene overdriver når de omtaler 18-åringen som en «litterær sensasjon».

– Mannen starter med å refse sitt miljø og sin oppvekst i aviser og på tv; karismatisk, vittig og uforsonlig. Det har ingen unge andregenerasjons innvandrere gjort så vilt og klart og velformulert før. Og så kommer hans diktsamling, som viser seg å være god.

– Bortsett fra noen rappere, har ingen i hans generasjon skrevet virkelig god poesi om deres erfaringer på alle mulige forbudte, ekstreme og pågående måter. Og så har han hele tiden lest ropende, insisterende og messende. Hvordan kan dette være noe annet enn en sensasjon?

– Forteller en outsiders historie

– Vi må tilbake til Vita Andersens debutdiktsamling Tryghedsnarkomaner fra 1977 og Michael Strunges gjennomslagskraft i begynnelsen av 1980-tallet for å se noe lignende, hvor lyrikk slår så bredt og vilt gjennom. Alle tre taler med nye stemmer, fra nye steder, med nye erfaringer – med stor kraft, sier forlagsredaktør Pasternak.

Den unge dikteren er sterkt inspirert av Karl Ove Knausgårds monumentale og selvutleverende verk, Min Kamp. Men mens Knausgårds bok først og fremst utløste heftige diskusjoner i litterære kretser i Norge, har Hassan havnet i sentrum av en bred politisk debatt i Danmark.

Etter at boken hans kom ut, har den unge dansk-palestineren mottatt drapstrusler og nylig ble han slått ned mens han ventet på t-banen i København. Han tier likevel ikke stille. «Det er ikke noe jeg får traumer av», sa han til danske TV2.

Hjemme i Norge klarer ikke litteraturforsker Marit Grøtta å komme på noen tilsvarende norsk diktsamling som har skapt samme type debatt som Hassans.

– Jeg tror Hassan er et sjeldent tilfelle. Han forteller en outsiders historie, tar opp politisk brennbare tema, og gjør dette i poesiens form. Men det er verdt å merke seg at han skriver en form for poesi som er veldig lett tilgjengelig, preget av personlig erfaring, språklig trykk og musikalitet. Det har nok bidratt til hans gjennomslag.

Forfatter og litteraturkritiker Freddy Fjellheim kan heller ikke huske noen norske poeter de siste årene som har klart å skape like mye debatt rundt en sak.

– Nei, det skal godt gjøres at en hvittingslapp nordmann i stabilt sideleie vil risikere så mye i sin henvendelse til verden. For er det ikke det Hassan gjør, gjennomskuer lille Danmark og vitner om en større verden der vold og trakasseringer er dagens orden? Kommer du fra den norske underklassen vil forlagene, media og klientstaten sensurere deg lenge før du når frem til harakirien.

– Hør Hassan lese diktet etter overfallet på ham og hans kjæreste; han messer det frem som en rå og inderlig anklage, men også med en viss saklighet. Det kan minne litt om Mahmoud Darwish, den store palestinske poeten som ble elsket for sine diktfremføringer.

– Ville blitt antatt på flekken

Grøtta tror også at veien fra å være outsider til å utgis på et etablert forlag er lang; både i Danmark og i Norge.

– Å skrive krever vanligvis en viss bevissthet om tradisjonen og de litterære virkemidlene, altså en form for skolering. Men her tror jeg at musikk-tekster har spilt en viktig rolle; de har skapt en litterær bevissthet og tradisjon på siden av den etablerte poesien.

– Dessuten ser mange på den litterære institusjonen som borgerlig og konservativ. Det er kanskje ikke stedet å henvende seg for en outsider. Musikkens verden oppleves som mer åpen og dynamisk, sier hun.

Norske Flamme forlag er kjent for sin satsing på debutanter . Cirka halvparten av det Cappelen Damm-eide småforlagets utgivelser de siste fem årene har kommet fra helt nye forfattere.

Forlagssjef Bendik Wold mener at forlagene ikke kan bebreides for at det ikke finnes flere diktsamlinger som klarer å engasjere like bredt.

– Hassan ville blitt antatt på flekken hvis han hadde sendt disse tekstene til et norsk forlag. Jeg tror ikke det ligger noen institusjonelle hindringer i veien for at en sånn bok skal komme ut på norsk; så vidt meg bekjent havnet norske forlag i budkrig om rettighetene.

Forlagsredaktøren er imidlertid enig med Grøtta i at veien ofte er kortere til musikken enn til litteraturen for mange av dagens ungdom.

– Bokbransjen kan fremstå som en mer monolittisk størrelse, med høye adgangskrav. For folk med ikke-etnisk norsk bakgrunn eller for dem som kommer fra lavere sosiale sjikt, er det å begynne å skrive poesi sannsynligvis ikke et nærliggende livsvalg. Dette handler om klassestrukturer, ikke om forlagenes orienteringsevne. Mange oppfatter at poesi og kunst ikke «er noe for dem», og bidrar dermed til at sosiale forskjeller blir omskrevet til kulturforskjeller. Hvis vi skal snakke om «sensur», må det være på dette nivået, altså som innlært «selvsensur». Klassestrukturene er nok enda litt listigere enn Freddy Fjellheim forutsetter.

Wold tror at Hassan er et ganske unikt tilfelle.

– Han er en usedvanlig modig og frittalende forfatter, som både har trosset sin egen familie og sine egne klasseinstinkter. Måtte flere følge i hans fotspor.

– Viser at dikt kan sette dagsorden

Pasternak i danske Gyldendal mener at man etter Yahya Hassan ikke lenger kan si at poesi er noe for de få.

– Yahya Hassans bok viser at litteratur og dikt kan sette dagsorden og få oss til å diskutere hvem vi er og hva vi skal som samfunn i dag.

– Jeg tror at en av grunnene til at Hassan treffer såpass godt, er at han, i tillegg til å være en god dikter, taler fra et personlig sted, med konkrete erfaringer, uten å forskjønne noe, men på en rå, brutal, nyskapende og humoristisk måte. Han er ikke bare enda en debattant som man fort kan bli ferdig med, sier redaktøren, og legger til:

– Vi har ventet på denne stemmen i årevis.

• Les også: – Lyrikken er ikke synlig nok