Eksklusivt på nett:
Hør på søndager kl. 12.03, med reprise fredager kl. 14.03:
- Bjørn Hansen er en distansert far, men han er stolt av sønnen sin, sier forfatter Dag Solstad til Radiofront om hovedpersonen i ”17. Roman”.
- Les også:
Boken "17. roman", som også blir oppesningsserie i Verdt å lese fra nyttår, handler om Hansen som vil forsones med sønnen, etter å ha sonet en lang fengselsdom.
- Dette emnet skriker jo etter sentimentalitet, og jeg er ikke sentimental. Det er meg en gåte hvorfor jeg har skrevet så mange bøker om dette, sier Dag Solstad.
Vanskelig å ta kontakt
Hansen har også vært med i Solstads tidligere forfatterskap.
- At det skulle bli så umulig for Hansen å forsones med sin sønn, hadde jeg ikke oversikt og kontroll over, sier Solstad om hvordan det var å skrive om romanfiguren i sin siste bok.
- Les også:
Alle disse hindringene har foregått både i Bjørn Hansen selv, og noen av dem er ytre omstendigheter, altså hele situasjonen som Hansen har rotet seg opp i, og som endte med fengselsopphold i forrige roman om Hansen.
I "17. roman" har Hansen sonet ferdig. Nå er han pensjonist og bestefar, og bestemmer seg for å reise og møte sin sønn - omsider.
- Den som ikke har sett sin sønn på 20 år, har jo et distansert forhold. Men personen i boken legger ut på tur til Bø i Telemark, hvor sønnen bor, fordi han er nysgjerrig og ønsker sønnen alt godt - selv om han ikke deltar i sønnens liv, sier Solstad.
Redsel
Dag Solstads '17. roman' handler om Bjørn Hansen som tar kontakt med sønnen etter mange år uten kontakt.
Foto: Berit Roald / ScanpixI boken dreier det seg mye om Bjørn Hansen i forhold til sønnens mulige reaksjoner, og om redselen for hva hans svigerdatter vil komme til å si til sønnen.
- Hansen har fått et barnebarn. Kan dette være det forløsende som gjør at Bjørn Hansen nå tar kontakt?
- Barnebarnet er jo helt uvitende om alt som har skjedd, og gjør det nok lettere, sier Solstad.
- Er det en slags dødsangst som driver Bjørn Hansen til å ta tak seg selv?
- Det er nok heller en slags livsbejagende, tenker jeg. Hvis man tenker over den bunnløse ensomhetens vesen - og selv er bærer av den - så dukker det opp en uutholdelig angst av og til. Jeg kan forestille meg hvordan dette er, sier Solstad.
- Se også:
