NRK Meny
Normal

Når alt faller sammen

– Jeg vil si noe om hvordan det er når verden slik man kjenner den forandrer seg. Når alt faller sammen, rives ned, bit for bit. Og man er alene med det.

Cecilie Treimo

Cecilie Treimo er aktuell med 'Løpe baklengs'.

Foto: Privat

"Løpe baklengs"

Cecilie Treimo var bare syv år gammel da hun første gang tenkte at hun ville bli forfatter. 26 år senere debuterer hun med en roman for 9-13-åringer.

Fortell om debutboken din.
– Hovedpersonen i historien min er 11 år og et ulykkelig og frustrert barn. Han og to yngre søsken bor sammen med moren, som drikker i hemmelighet. Han opplever hvordan hun gradvis blir et annet menneske. Som den eldste av søsknene er han den eneste som forstår alvoret, og dermed er han også alene om fortvilelsen og maktesløsheten. Han er livredd for hva som vil skje dersom noen oppdager at moren ikke lenger er en egnet omsorgsperson. Han er alene med noe stort og farlig, som han ikke vet hvordan han skal håndtere. Midt oppe i dette skal han fremdeles prøve å være barn, noe som i seg selv kan være vanskelig nok når man fra før er en som skiller seg ut og er litt annerledes.

Hva ønsker du å formidle med boken din?
– Rett og slett en skjebne. Jeg vil si noe om hvordan det er når verden slik man kjenner den forandrer seg. Når alt faller sammen, rives ned, bit for bit. Og man er alene med det. Jeg liker det litt mørke og alvorlige. Jeg pleier å sitere min yndlingsdikter Tove Ditlevsen: «Jeg elsker det mørke og svære, der spænder en ukendt kraft og volder en sødme, lykken aldri har haft.» Men selvfølgelig, lykke skal det jo også være rom for underveis, og det skal jo helst ende med et håp.

Hvordan fikk du idéen til denne boken?
– Idéen stammer fra en historie som en lærer fortalte en gang i 9. klasse; om en søskenflokk som etter en lang foreldrestrid valgte å rømme fra sin alkoholiserte mor, til faren. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde det, men jeg begynte altså å dikte en egen historie ut fra dette, tenkte at dette ville jeg skrive noe om. Men det var først flere år senere at jeg begynte å skrive den ned.

Når tenkte du første gang at du ønsket å bli forfatter?
– Det må ha vært omtrent samtidig med at jeg begynte på skolen. Jeg var cirka syv år og hadde sett «De elendige» som tegnefilm på video. Jeg ble voldsomt grepet og tenkte: Den historien har jeg lyst til å skrive! Jeg satte meg på badet med tegneblokk og blyant og skrev ned den svenske tittelen, «Samhällets olycksbarn», som overskrift. Filmen jeg så var med svensk tale, som de fleste tegnefilmer på starten av 80-tallet. Men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle begynne, så det ble med bare overskriften den gangen.

Fortell om din vei frem til å bli forfatter.
– Jeg har alltid samlet på små historier, enten det er noe jeg har hørt folk fortelle eller det er små notiser jeg har lest i avisen. Det skal ikke så mye til før et lite bilde eller noen få ord blir til en mye større fortelling inne i hodet mitt. Helt fra 10-11-årsalderen skrev jeg mye hjemme, selv om det stort sett aldri ble ferdig. Hadde også mange skriveøvelser sammen med en klassevenninne. Jeg skrev også mye brev i ungdomsårene, og brukte vel dem som en slags skriveskole også. Samtidig skrev jeg en del noveller, og klarte å få et par av dem premiert i konkurranser. Men da jeg senere begynte å studere, ble det verre – da fikk jeg liksom aldri tid til å skrive, og det var forferdelig frustrerende ettersom årene gikk. Men så en dag dukket det opp en romankonkurranse, og bestemte jeg meg for at jeg skulle få sendt inn noe. Og selv om jeg ikke vant konkurransen, så endte det altså med utgivelse likevel.

Hvordan føltes det da du fikk vite at du ble antatt?
– Jeg ble selvfølgelig glad, det var en lettelse å vite at historien jeg hadde gått med i hodet så lenge endelig ble til noe konkret. Likevel har jeg ennå ikke helt klart å befri meg fra følelsen av at dette bare er «noe jeg holder på med», noe som ikke er helt på ordentlig...

Hvem er dine forbilder?
– Tormod Haugen er den som har betydd mest for meg, både språklig og tematisk. Ellers er jeg veldig påvirket av svensk barnelitteratur, siden jeg bodde det meste av skolealderen i Sverige. Barbro Lindgren, Maria Gripe og Mecka Lind har alle skrevet bøker jeg har vært veldig oppslukt av, og har nok hatt sitt å si for hvordan jeg tenker når jeg prøver å skrive. Og så danske Dea Trier Mørch – hverdagspoesiens mester.

Fortell om din siste store leseopplevelse.
– Jeg leste i fjor høst Gerd Brantenbergs Fredrikstad-trilogi,« Sangen om St. Croix», «Ved fergestedet» og «For alle vinder». Den var gripende, underholdende og veldig sann. Sånn er livet! Her er frodige beskrivelser av familieliv i alle samfunnslag, store og små tragedier, gleder, lengsler, og ikke minst en utrolig levende skildring av en by. Min barndomsby. Dette er rett og slett lesning som berørte meg sterkt.

Mange drømmer om å skrive en barnebok. Hva er dine tips til forfatterspirer?
– Det viktigste er ikke å gi opp! Selv om det tar tid. Selv om man ikke synes man får det til. Bare skriv!

Hvilke forventninger har du til det å debutere?
– Jeg prøver ikke å ha så høye forventninger, men håper bare å klare å fortsette å gjøre det som jeg nå har fått lov til å begynne på. For det er dette jeg vil...