NRK Meny
Normal

Brytekamp mellom forfatter og leser

Hovedpersonen i debutant Demian Vitanzas roman «Urak» er deg, leseren. – Det er i leserens hode at det mest grusomme foregår, ikke i handlingen, forteller han.

Forfatter Marco Demian Vitanza

Forfatter Marco Demian Vitanza starter en brytekamp med leseren om hvordan teksten i «Urak» skal fortolkes.

Foto: Aschehoug

Urak av Demian Vitanza

«Urak» av Demian Vitanza.

Foto: Aschehoug

I Urak kaster mistanker om et overgrep skygger over forholdet mellom far og datter.

– Menneskene i boken forsøker å nå frem til hverandre, men mistanker om overgrep har lagt seg som en tåke mellom dem, forteller Demian Vitanza til NRK.no.

«Jeg tror jeg har lest årets beste og farligste debutant,» skrev Aftenpostens anmelder om boken.

– Det farlige foregår ikke i selve handlingen, men i leserens hode. Tåken er spekulasjonens drivhus, som leseren inviteres inn i. Det er leserens evne til meddiktning som gjør boken farlig, mener forfatteren.

LES OGSÅ: Debutanter høsten 2011

Skyggen styrer

I boken tematiserer han hvordan historiene om oss påvirker hvordan vi lever livene våre, og hvordan vår egen historie noen ganger kan være utenfor kontroll.

Han forsøker å forklare ved hjelp av en metafor:

– Vi tenker oss vanligvis at skyggen vår er en avtegning av oss, og at den er avhengig av våre forflytninger for å bevege seg. Men i Urak er det omvendt, skyggen påvirker oss og vi må følge skyggen, dette mørket har et overtak på personene i boken.

LES OGSÅ: Har du Norges fineste bokhylle?

Historiene blør

Forfatter Edy Poppy

Forfatter og kjæreste Edy Poppy har vært viktig i prosessen med «Urak», forteller Demian Vitanza.

Foto: Aas, Erlend / SCANPIX

I Urak er mye uutalt, leseren må fylle inn hullene på egen hånd, noe som er en planlagt effekt fra forfatterens side.

– I Urak blør historiene inn i hverandre. Og det er jo nettopp sånn i livet ellers også, vi tar med oss slagg fra en episode over i noe annet, sier Vitanza.

Han har jobbet med romanen i omtrent tre år.

– Arbeidet var en ikke-lineær prosess. Opprinnelig skrev jeg en roman om forholdet til kjæresten min, Edy Poppy, men den ble ikke god nok. Så jeg stjal materiale fra den og brukte det i Urak. Forholdet til Edy ble omgjort til et far-datterforhold, som plutselig ble veldig upassende.

Forfattere han holder høyt er Jon Fosse, Tarjei Vesaas, kjæresten Edy Poppy («hun har lært meg utrolig mye»), Sara Stridsberg («Skandinavias beste forfatter»), Samuel Beckett («på grunn av de gode beskrivelsene av det eksistensielle spillet») og Herta Müller («språklig uovertruffen»).

Adskilt i tid og rom

Vitanza har en master fra London School of Economics, men vikarierer for tiden som høyskolelektor på Teaterhøgskolen. Han har tidligere arbeidet som scenekunstner, og er opptatt av øyeblikkskunst.

– Jeg tilrøver meg tankegods både fra musikk og teater i skriveprosessen. Fra tid til annen forestiller jeg meg at teksten blir projisert på en storskjerm mens jeg skriver, for å øke intensiteten i skrivingen. Det er viktig å huske at tekst tilrettelegger for et levende øyeblikk, selv om skrivingen og lesingen av den ferdige boken foregår adskilt i tid og rom.

– På samme måte som menneskene i boken forsøker å nå frem til hverandre, forsøker jeg å nå frem til leseren gjennom dette mediet og disse tegnene. Det er en risikabel prosess fordi språket er en hykler, en gjøgler og en narr, som spiser mening og kaster den opp igjen som noe helt annet, sier Demian Vitanza til NRK.no.

LES OGSÅ: Knausgård om 22. juli