Vakker vemmelse

"Bovara" er noe av det mest ubehagelige jeg har lest på lenge. Ubehaget kan sammenlignes med det jeg følte da jeg leste Leikvolls forrige roman, "Fiolinane", der vi møtte en gruppe mennesker på en søppelfylling i et fullstendig avhumanisert samfunn etter det som kan ha vært en naturkatastrofe. I debutromanen "Eit vintereventyr" var rammen en konsentrasjonsleir.

Les anmeldelsen av Sterk postapokalypse frå Leikvoll

Murrende uro

Evnen til å skape dette ubehaget, disse bildene av en total og amoralsk fornedrelse, er både en styrke og en svakhet. Styrken er åpenbar; Jan Roar Leikvoll moraliserer ikke, men viser gang på gang hvor skjør kulturen er. Like under overflaten lurer den sanne naturen, blottet for medmenneskelighet og fellesskapsfølelse. Med nitide detaljer og et rent lyrisk blikk skriver Leikvoll frem en brutalitet som skremmende nok kan fortone seg som logisk, innenfor sin egen setting. Svakheten er at forfatteren blir vel gjenkjennelig. Affiniteten til det umenneskelige kan føles maniert for en leser som gjennom tre romaner har møtt tre hovedpersoner som ligner hverandre: De er alle unge menn (i "Fiolinane" var han vel nærmest en gutt) med følsomme sinn som mest av alt ønsker seg kjærlighet.

Klosterliv

I "Bovara" er det Frrok det dreier seg om. Han er gartner i klosteret ved landsbyen Bovara. Han har en forkrøplet fot, blir hundset av de andre, men har en så klokkeren og lys sangstemme at han hver morgen får lede korsangen. Hans holdepunkt i livet er den eldre gartneren Flori, som han gir all sin kjærlighet til. Flori, på sin side, bruker Frrok som utløp for sine seksuelle behov, når han ikke sniker seg til de prostituerte i landsbyen Bovara nattestid.

"Eg kviskra namnet hans, han kviskra ikkje mitt tilbake, men la handa si på mi.
- Men eg treng deg i hagen, sa eg.- Eg har viktigare ting å gjere. - Du bruker å skrive om vinteren. - Ta skitbøtta, Frrok, eg må skrive.
Eg fortsette å stryke foldane hans, kjende varmen og lukta frå dei uvaska kroppsdelane, likevel kjendest han langt borte, han var alt gått frå meg, og eg kunne like gjerne sjølv gått til landsbyen og stroke på ein ukjend mann." (s 20)

Uskyld og ondskap i uskjønn forening

Frrok ønsker seg nærhet, men blir avvist. Ved et skjebnens innfall får den maktesløse makt, og hvem vet hva som da kan skje? Det skal gå forferdelig, vi aner det under lesingen, og utstudert nennsomt, litt etter litt, bygger Leikvoll opp spenningen, samtidig som han legger ut muligheter for flukt og frelse.

Fluktmuligheter har ellers vært mangelvare i de klaustrofobiske miljøene Leikvoll til nå har skildret. Konsentrasjonsleir, søppelfylling, kloster. Gjenkjennelige steder, men likevel så fjerne fra vår nære samtid at han, på samme måte som fantasyforfatterne, kan rendyrke og tydeliggjøre store, eksistensielle spørsmål ved det å være et menneske.

Blir stående

Misantrop må han kunne kalles, Jan Roar Leikvoll, som gir oss våre mørkeste sider rett i fleisen. Jeg leser bøkene hans som dystre beskrivelser av hvor galt det kan gå, i gitte situasjoner, og historien har vist at forfatteren ikke trenger å bruke så mye fantasi. Selv om den er uutalt, mener jeg Jan Roar Leikvoll formidler en advarsel mot maktmisbruk, mot lukkede miljøers selvjustis, mot forråelse av samfunnets sosiale prosjekt, et prosjekt som er mer sårbart enn vi liker å tro.

Jan Roar Leikvoll skriver litteratur som river. Om språket i blant kan bli vel poetisk ladet, er dette bøker du ikke glemmer med det første.

Se også: - Har vært veldig vondt å skrive