Bølge av svensk krim

Blant de tre landene Norge, Sverige og Danmark, er det hos svenskene det gis ut aller flest krimbøker som er skrevet av kvinnelige forfattere. I løpet av de siste fem årene er det utgitt 180 bøker i Sverige, mens det i Danmark er utgitt om lag halvparten – 94 bøker. Her i Norge er tallet aller lavest – bare 35 krimbøker er skrevet av kvinnelige forfattere.

At kvinnene dessuten er i mindretall i forhold til sine mannlige kollegaer, skinte også tydelig gjennom i bokvåren. Blant vårens omlag 15 norske utgivelser av krimbøker totalt, av både kvinnelige og mannlige forfattere, finnes bare to-tre bøker skrevet av kvinner.

• Se også: Utenlandsk krim dreper norske

Bare menn

Fra utdelingen av Norges krimpris, Rivertonprisen, tidligere i vår:

Solstråler utenfra nærmest blender juryleder for Rivertonprisen, Else Barrat-Due, i det hun inntar podiet ikledd sort elegant kjole. Nå skal vinneren kunngjøres. På forhånd har hun lest gjennom alle de 51 bøkene som var aktuelle for å få prisen. Det har blitt mye mord og konspirasjoner.

Men ingen kvinner var nominert i år. Sist gang Rivertonklubben ga prisen til en kvinne var for 13 år siden. Forventningene henger tungt i lokalet på Litteraturhuset midt i hovedstaden denne iskalde mars-formiddagen.

• Se også: – Det handler alltid om menn

Fagjuryen som Barratt-Due leder, består forøvrig av flest kvinner. Jurylederen tror kvinner skriver på en annen måte enn menn når det gjelder visse sjangere.

– De dreper like mye, men når det kommer til krimbøker som handler om agenter og spioner i store internasjonale settinger, så er det veldig ofte menn som skriver om dette. Kanskje kvinner ikke er så glad i akkurat de temaene. Men kvinner boltrer seg jo også masse i interessante og spennende temaer, men det kan hende at man er litt ulik der, sier Else Barratt-Due.

– Handler ikke om kvotering

Av fjorårets rekordmange 51 bokutgivelser innen krimsjangeren, var kun ti av dem skrevet av kvinnelige forfattere. De fem nominerte til Rivertonprisen var mannlige forfattere. Det er ikke noe problem i seg selv, mener årets vinner av Norges største krim-pris.

– Det handler jo ikke om statistikk, om kjønn og kvotering. Det handler om å skrive gode kriminalromaner. Hvis noen kvinnelige forfattere mener at det er urettferdig får de heller gjøre som jeg har gjort da jeg både i fjor og året før gikk tomhendt hjem herfra. Gå hjem og skriv en bedre bok – skriv fletta av oss, sier årets prisvinner Jørn Lier Horst.

• Se også: Rivertonprisen til Jørn Lier Horst

Horst leser selv kvinnelige krimforfattere, og trekker frem Trude Teige og Monica Christensen som gode krimforfattere.

– Men disse bøkene har blitt litt borte – ikke bare når det gjelder nominasjoner her – men også i media ellers. Kanskje det er medias feil, at de ikke klarer å fremheve de flinke kvinnene, sier Lier Horst.

– Har håp om å vinne

Ragnhild Kolden har skrevet boken «Døden kjem med bussen» sammen med Vigdis Kroken. Bokens handling er satt til Vågå, hvor en buss med en død passasjer ombord kommer. I Lom stiger en mystisk kvinne av en annen buss. Flere i bygda dør en brutal, brå død. Lensmannen må løse en sak som har dype røtter i fortiden.

Ragnhild Kolden vil helst tro at det er helt tilfeldig at juryen ikke fant noen bedre bøker enn de som ble nominert.

– Sant og si, så kom det ikke mange gode kriminalromaner skrevet av kvinner i fjor, det er jeg helt enig i. Men når det er sagt, er det svært ofte at jeg må lete med lys og lykte etter mine favoritter på nominert-listen. Og enda oftere på vinnerlisten. Det er jo helt forunderlig at Kim Småge ikke er tilgodesett med en pris, og heller ikke Jorun Thørring, som er svært gode, synes jeg.

– Håper du selv å bli nominert til Rivertonprisen?

– Da må Kroken & Kolden i så fall levere en kriminalroman som er på høyde med Kolbjørn Hauges «Død mann i boks», eller enda bedre: Tenk om en kunne komme på nivå med Frode Gryttens «Flytande bjørn»! Vi er ikke helt der, men at vi kommer dit en gang, kan vi jo håpe på, sier Ragnhild Kolden.

Kolden og hennes medforfatter Vigdis Kroken debuterte sammen som krimforfattere med «Evig skal døden vera», som kom ut i 2011. Det var den første boken i en serie med krimbøker fra Lom.

Vigdis Krogen er journalist, og de to fikk ideen om å skrive krim sammen en gang hun intervjuet meg Kolden om en skjønnlitterær roman. Siden har det bare ballet på seg, og nå er de to i startgropen med den tredje krimromanen fra Lom.

– Flest menn boltrer seg i media

Kolden pleier ikke å tenke på om litteratur er laget av kvinner eller menn.

– Vi har Unni Lindell, Anne Holt, Karin Fossum, Jorun Thørring, Monica Kristensen, Trude Teige, Anny Koksæther, Kjersti Scheen, Magnhild Bruheim, Kim Småge og mange flere. Det er nok flere mannlige enn kvinnelige krimforfattere, men det er ikke så lenge siden Fossum, Lindell og Holt dominerte krimmarkedet i Norge. Så dette går nok i bølger, og sier ikke så mye om kjønnsfordelingen innen yrkesgruppen.

– At kvinnene er mer usynlige, sier kanskje mer om hvilke kjønn som får boltre seg i media. At bare to-treav de kvinnelige forfatterne gir ut bok i vår, tror jeg er helt tilfeldig, sier Ragnhild Kolden.

Forfatter Kristine Henningsen er også bokaktuell denne våren. Hun etterlyser flere krimbøker fra kvinneperspektiv.

– Jeg har ikke noe entydig svar på hvorfor det finnes så få kvinnelige krimforfattere. Det er mulig det er mange som kvier seg, fordi de tror det er vanskeligere enn det er. Eller de tror de må skrive krimbøker på samme måte som menn gjør. Det trenger de slett ikke. Vi trenger flere krimbøker som er skrevet fra et kvinneperspektiv. Det skaper mangfold og genererer nye lesere. Mange av de kvinnelige krimforfatterne vi har er aldeles glitrende, sier Kristine Henningsen.

Henningsen kommer ut med spenningsboken «Innlandshete» i mai. Boken handler om Julie og Petter som har leid et sommerhus der de skal oppholde seg sammen med sin to og et halvt år gamle datter Mina. En kveld dukker et barnløst dansk ektepar opp, og vinflasker sprettes. Kvelden blir lang. Morgenen etter er Mina sporløst forsvunnet, og marerittet begynner.

– Jeg har alltid likt å skrive skummelt – så jeg selv grøsser på ryggen. Ofte blir denne trangen sterk når jeg er i trivielle situasjoner, for eksempel på familieferie. Da jeg var sammen med familien på Bornholm for et par år tilbake, begynte fantasien å spinne: Tenk om noe skurret i det tilsynelatende idylliske miljøet, med økologiske bondegårder, plystrende syklister og skyfri himmel?

– Jeg hadde også lyst til å beskrive hvordan en familieferie virkelig kan være, når mor og far har skyhøye forventninger, barna er midt i ”selvstendighetsalderen” og det er litt for langt til vannet. Så ble det naturlig, og spennende, å kombinere disse to historiene. En slags samlivsthriller i en uhyggelig ramme, sier Henningsen om boken.

– Må tro at de kan

Henningsen mener det er synd at ingen kvinner var nominert til Rivertonprisen i år.

– Samtidig må kvinner kapre sin egen plass på krimmarkedet. Det er ingen som kommer og ber deg om å være krimforfatter. Kvinner må ha tro på at de kan. Og så må de tørre å gjøre seg og bøkene sine synlige. Livet er for kort til å spare på kruttet. Eller la gode manus og ideer støve bort i en skuff. Gi noen et godt grøss i stedet!

At det er så få kvinnelige Riverton-vinnere, skremmer likevel ikke henne.

– Jeg håper selvsagt på å bli nominert til Rivertonprisen. Det er alltid gjevt å få anerkjennelse for noe man har gjort. Det hadde også vært fint å få lov til å inspirere andre kvinner. Det står høyt på agendaen min, å hjelpe andre kvinnelige forfattere frem. Og ekstra moro er det hvis de tar sin del av krimkaka.

Rivertonprisens juryleder, Else Barratt-Due tror vi er i en slags bølgedal for tiden.

– Jeg heier på jentene som bare det, og vil jo veldig gjerne at det skal komme veldig mange flere kriminalbøker skrevet av kvinner. Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, men det er vel en liten dupp akkurat nå, sier Else Barratt-Due.