NRK Meny
Normal

Sladder fra kjøkkenet

Med romanen "Boksen", som har undertittel " Mørkeromshistorier", har Günter Grass kommet med en frittstående oppfølger til sin kontroversielle selvbiografi ”Når løken skrelles " fra 2007. Grass lar oss komme tett inn på egen familie i den nye boken, litt for tett.

Günter Grass

Günter Grass blir litt for privat i sin nye bok, mener NRKs anmelder.

Foto: Mimsy Møller/Gyldendal forlag

Hør mer i Bok i P2 i morgen kl. 17.03 og 23.03:

Hør Bok i P2 i nettradio

Podkast Bok i P2

Iblant kan jeg som kritiker ønske meg en litt annen roman enn det jeg får. Av Grass ønsket jeg meg en selvbiografisk roman fra de årene han bodde i Berlin på sekstitallet. Han var da blitt en av de nære fortrolige til daværende borgermester Willy Brandt. Han sto midt i den politiske kampen, og kjempet både mot revolusjonære studentgrupper til venstre og gammelnazister til høyre.

Det er ikke det at Berlinmuren, politikken og byen ikke er der i den nye romanen fra den nå 82 år gamle Grass. Men perspektivet han forteller fra er overraskende - og problematisk.

Sine mange barn i fokus

I "Boksen" tar forfatteren oss med inn på kjøkkenet. Ikke sitt eget, men til sine mange barn. Barn han har fått med ulike koner og noen til og med helt utenfor ekteskap. Vi møter forfatteren som en slags flue på veggen hjemme hos de nå voksne barna.

På bordet står en båndspiller som tar opp alt som blir sagt. Vi har rett og slett å gjøre med en eldre far som samler sine barn mot slutten av livet for å snakke ut, om hvordan livet ble for dem, som barn av den verdensberømte forfatteren Günter Grass.

Dokumenterer alt som skjer

Boksen

'Boksen' er oversatt av Kjell Risvik.

Foto: Gyldendal

Men så er det en viktig person til med i, bokstavelig talt, bildet. Det er familien Grass sin originale hushjelp, Marie. Hun går rundt med et gammelt kamera av merket Agfa rundt halsen og dokumenterer alt som skjer.

Det er dette som er boksen. Undertittelen "Mørkeromshistorier" henspiller på selve framkallingen av filmen som Marie gjør selv i kjelleren til familien Grass i Berlin. Men her vil leseren også raskt begynne å tolke mørkeromshistoriene som historier om foreldrene som barn har vært forskånet for, som nå, mot slutten skal fram i lyset.

For nær

Men går det også å komme for nær, selv i disse selvbiografiske tidene vi lever i nå? Når jeg leser denne romanen så får jeg iblant følelsen av å komme så tett på at det rett og slett blir vanskelig å stille inn fokus. Hvor er det almenne i denne høyst private familiefortellingen? Og hvor mye får vi egentlig fortalt? Vi er så tett på i denne romanen at jeg frykter av lesere som ikke kjenner Grass sine verker fra før rett og slett vil ha problemer med å henge med i svingene.

Allikevel er det umulig å ikke la seg berøre av selve grunnsituasjonen, av denne fraværende faren som ønsker å snakke ut med sine barn. På side 155 kommer så en setning som jeg blir sittende å gruble over. "Vater sein ist nur eine Behauptung, dass sich andauernd zu bestätigen hat". Eller som det heter i Kjell Risviks oversettelse: "Å være far er en påstand som stadig må bekrefte seg selv".