Hopp til innhold

Kjærstad på godt, gammalt spor

I «Slekters gang» blir vi norskingar grundig granska av tre kvinner frå Den kinesiske føderasjon. Dei lever 2000 år fram i tid. Avstandene er svimlande, men både «vi» og Kjærstad er ganske gjenkjennelege.

Jan Kjærstad

– I «Slekters gang» minner Kjærstad oss nok ein gong på at den metaforoppbygde historia er vår tids religion, vår nøkkel til forståing av fortida, samtida, framtida, individet og sivilisasjonen, skriv bokmeldar Marta Norheim.

Foto: Åserud, Lise / NTB scanpix

Sagt på ein annan måte: forfattaren har rigga opp eit veldig rammeverk som han utnyttar i overraskande liten grad. Det framande blikket ser ei historie som vi kan nikke gjenkjennande til. Kvaliteten i denne romanen ligg såleis ikkje i at vi får eit unikt nytt blikk på oss og vårt, som eg må vedgå at eg håpte på då eg las i forordet til dei tre kinesiske kvinnene frå framtida korleis både Noreg og den vestlege sivilisasjonen hadde gått under.

I deira notid finst det nokre få tusen nordmenn som streifar rundt «i randsonen av den veldige ødemarka vi kjenner som Forum Europeum». Den vestlege sivilisasjonen har gått under, slik ein jo strengt tatt veit at sivilisasjonar gjer. Men det er rart med det som står ein nær: Eg skulle gjerne fått meir enn berre stikkord om korleis dei tre kinesarane ser sporen til vår eigen sivilisasjons kollaps i det livet vi lever her og no.

Dei livsviktige historiene

Jan Kjærstad, Slekters gang

– Det er inspirerande å gå i dialog med ein kjærstadroman. Eg kan like vel ikkje fri meg frå tanken på at den kjærstadske samtidskritikken kan bli noko luftig i det metaforiske universet, skriv bokmeldar Marta Norheim.

I staden får vi ei anna historie, som liknar på historier Kjærstad har skrive før. Det er lov å gjenta seg og dette er ikkje negativt meint – ok, eg vart litt skuffa over at eg ikkje fekk tilbod om ein heilt ny siktvinkel – men det skal nemnast i same setning at det er Kjærstad på sitt beste vi møter att i denne historia om familien Bohre, ein familie som forgreinar seg frå ei rot på Lysaker frå tidleg 1900-tal og fram til i dag.

Med Kjærstad på sitt beste meiner eg forteljaren bak Wergelandtrilogien. Det handlar igjen om dei livsviktige historiene, om metaforane som utvidar universet, om alt det andre som formar eit menneske viss ein tek ein pause frå Freud og det indre landskapet. Det er nok, og innanfor dette velkjende kjærstadske universet finst det også fornyingar, sjølv om dei altså har lite med kineserinnene å gjere.

Femina erecta ved ei av dei

Rita Bohre er omdreiingspunktet. Fødd seint på 1800-talet, inspirator for Gustav Vigeland, inspirert av Fridtjof Nansen, paleontolog av utdanning, fråskilt trebarnsmor med ein draum om å skrive eit storverk om mennesketypen ho har ein visjon om, nemleg «femina erecta»: den oppreiste kvinna.

Rita er sjølv ei formidabel kvinne som blir bremsa av menn med ymse motiv, men som likevel inspirerer og er med på å styre komande generasjonar i meiningsfulle retningar. Gjennom henne får vi eit tidsbilde med forgreiningar. Både paleontologi, evolusjon, geografi, litteratur, ideologiar og meir og mindre foredla drifter er kopla sinnrikt saman bokstavleg så vel som metaforisk til ein meiningsrik og fargerik vevnad.

Metafor i nikkers

Her skal eg konsentrere meg om ein tråd i renningen, nemleg den nyss nemnte metaforen; denne smarte koplingsmekanismen som gjer forfattaren i stand til å postulere samanhengar på kryss og tvers, til å skape linjer i universet og i hovudet på lesaren. Kjærstad legg gjerne desse kraftkoplingane i munnen på personane sine slik at dei kan få seg til å seie ting som:

«Det å sitte på et grenkors mellom myriader av rundlappete bladet var som å sitte i den fineste kirke.» Eller «Vi vokste opp i spennet mellom dinosaurer og lokomotiver» eller «Når vi lekte i eika som små (…) tenkte vi alltid at vi lekte i et vikingskip». Eller om oljeriggane: «Når jeg så disse mastodontene bli slept ut, tenkte jeg: Dette er vår tids katedraler, muliggjort av en hærskare av håndverkere.»

Lat oss sjå bort frå at folk ikkje snakkar slik som dette, det er ikkje poenget. Den som les romanen vil sjå at nokon personar vandrar rundt som kjempemetaforar, slike som den etterkvart gamle «gutten på skauen» som aldri kjem seg ut av anorakken og nikkersen, til dømes. Metaforen er ikkje der for å skape realisme, dei er der for å overskride realismen og føre oss lesarar inn i det livsnødvendige, livs- og tankeutvidande banane som er einaste bergingsvon der vi står i permanent fåre for å bli oss sjølve nok på individ- stamme- og sivilisasjonsnivå.

Ibsensk indignasjon

Over dei som ikkje forstår dette, svingar Kjærstad -lett forkledd som tre kinesarar- pisken med ibsensk indignasjon. Det står altså om livet, i dobbel forstand: For ikkje berre er det metaforen som skal berge oss, metaforen er også med på å skape oss. Heile romanen er pepra med scener der ulike element koplar seg saman i ein magisk augeblink og fører livet i ei uventa retning.

Desse metaforiske meteornedslaga skjer alltid i det uplanlagde og i rommet utanfor familien. Det er verda der ute i det opne som skaper eit liv, det skjer ikkje i familiens snevre krins eller i sjeledjupet. Kanskje vi også blir forma av metagenetikken spør forteljarane sånn ut i lause lufta, utan at det kjem så mykje meir ut av den koplinga.

Luftig metaforisk univers

I «Slekters gang» minner Kjærstad oss nok ein gong på at den metaforoppbygde historia er vår tids religion, vår nøkkel til forståing av fortida, samtida, framtida, individet og sivilisasjonen.

Men det er nett det han gjer: Han minner oss på. Koplingane ligg der som påstandar i teksten og manar til vidaretolking og motførestillingar. Kva skal ein meine om at Darwin er ein Prometevs, eller at geologisk museum er vår tids Nidarosdom? Kva skal vi med koplinga mellom ein dinosaur og eit lokomotiv? Kjærstad har ikkje berre tru på historia, han har også tru på lesaren, som på eiga hand må grunne over dette. Av og til lurer eg på om denne doble tilliten er overdriven.

Vi har alle godt av å gruble. Ære vere alle som skriv romanar med store svev, med eller utan kinesarar. Det er inspirerande å gå i dialog med ein kjærstadroman. Eg kan like vel ikkje fri meg frå tanken på at den kjærstadske samtidskritikken kan bli noko luftig i det metaforiske universet, mens den på bakkenivå kan nærme seg det småskorne med raljering over AKP, nedbrytande litteraturkritikarar, snevre pengeinteresser og EU-skepsis med brunost på. Neste gong ønskjer eg meg til Kina på fullt alvor.