NRK Meny
Normal

Rom ved havet, rom i byen

Frode Gryttens ”Rom ved havet, rom i byen” tar utgangspunkt i malerier av den amerikanske kunstneren Edward Hopper. Novellene har kraft nok i seg til å vinne leserens hjerte.  

Forfatteren Frode Grytten. Foto: Scanpix
Foto: Junge, Heiko / SCANPIX

Frode Grytten liker å ramme inn fortellingene sine. ”Bikubesong”, gjennombruddsboka fra 1999, der bikuben ble bildet på murboligen der folk levde sine liv i ulike rom, satt som et skudd. Problemet med boken ”Popsongar” fra 2001 var at de 24 korte fortellingene, én for hver time i døgnet, inneholdt så mange musikkreferanser som virket forstyrrende - så sant du ikke hadde den samme musikksmaken som Frode Grytten.

Frode Grytten: Rom ved havet. Det Norske Samlaget 2007

Frode Grytten: Rom ved havet, rom i byen. det Norske Samlaget 2007

Foto: Det Norske Samlaget

Coffeetable-preg

I ”Rom ved havet, rom i byen” er det ikke én låttittel i sikte. Isteden er altså hver fortelling skrevet ut fra et maleri av den amerikanske kunstneren Edward Hopper. Hopper er mest kjent for maleriet ”Nighthawks”, eller natteravner som jeg ville sagt på norsk, hvor noen mennesker sitter på en bar bak en stor glassrute og titter ut - eller så er det vi som titter inn på dem som sitter der inne, alt ettersom. Hoppers bilder er etter hvert så reprodusert at han går Edvard Munch en høy gang. Derfor får enhver bok med Hopper-bilder et visst coffetable-preg. Selve tolkningen av maleriene minner meg litt om billedanalysene vi drev med på gymnaset.

Skisseaktige fortellinger

Det er skrevet ganske mange hyllemetre om hvordan hjernen fungerer når vi forsøker å sette ord på et ikke-språklig kunstverk. Frode Grytten har gått til Hoppers bilder med en tydelig forforståelse.

Om jeg skulle formulere Gryttens tema i disse novellene som en påstand, så ville det være: Kjærligheten dør i et parforhold. Det er et melankolsk tema, og melankoli har nærmest klebet seg fast på Frode Grytten. Googler du Grytten og melankoli får du 39 000 treff. Men etter hvert som disse små skisseaktige fortellingene skrider fram utvider forfatteren perspektivet i annen, mer optimistisk retning. Til noe sånt som at - ja, kjærligheten dør i et parforhold, men iblant så skjer det noe uventet som gjør at folk finner tilbake til hverandre igjen.

Ligger og vipper

Min egen vurdering av denne boken ligger lenge og vipper, og jeg tenker på at ofte er det sånn at en bok kjemper for at leseren skal akseptere den på sine premisser.

Denne gangen har jeg hatt utbytte av å følge med på Gryttens tolkninger av Edvard Hopper. Det har vært interessant å se hvilken retningen teksten tar når jeg selv kan sitte her og betrakte bildet som er utgangspunktet for fortellingen.

Strukturen i fortellingene er ikke så strengt novelleaktige, og takk for det. Og emnet her, altså kjærligheten som dør i et parforhold, men som kan blusse opp igjen, dét temaet burde gå rett hjem hos store deler av Norges befolkning der vi sitter - i hjemmene våre.