NRK Meny
Normal

La stå

Vakker og vemodig. Ingvild Rishøi har sett ensomme mennesker og viser dem til oss i et nakent og konkret språk.

Det er ikke ofte en novellesamling er hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Når novellene i tillegg er skrevet av en debutant, er det verdt å sperre øynene opp. Og dette er en god debut.

Krise

Ingvild H. Rishøi: "La stå"

Ingvild H. Rishøi: 'La stå'. Gyldendal 2007.

Boken inneholder sju små historier, der første og siste novelle er knyttet sammen. Alle er de fortellinger om mennesker i krise. I hver historie skildrer forfatteren én konkret situasjon, der den aktuelle hendelsen blir en katalysator for noe som har vart i lang tid. Det handler om ensomhet, eller en annerledeshet som fører til ensomhet. Ja, temaene i denne lille boken er store: depresjon, sykdom, kjærlighet, selvmord. Starten på samlingen er nådeløs:

"Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse. Hun greide det jo ikke, så jeg sykla til sjukehuset, jeg satt på sengekanten med en penn og skoledagbøkene til vennene våre i fanget.

- Skriv "Glad i deg, Vicky", sa Lila. - Og så skriver du "Lykke til med livet og kjærligheten".

Den sommeren var det sol, og alle bada i elva. Jeg hørte guttene i klassen når jeg sykla forbi opp mot Aker.

Det var ikke vits i å kjøpe blomster. Jeg husker mest at jeg satt på sengekanten, og at i begynnelsen så hun helt bleik ut.

- Vil du ha vann? sa jeg, og det var første gang jeg spurte en sjuk om noe.

- Ja takk, svarte Lila." (s.9)

Det som blir sagt

Dette er begynnelsen på novellen ""Det regner inn". Og som den første setningen antyder blir ikke dette siste gang Lila forsøker å forlate denne verden. Hele historien bygger opp til den uungåelige slutten. Ingvild H. Rishøi benytter seg i det hele tatt flittig av såkalte frempek. Som leser kan du tyde teksten og forutsi den videre handlingen før den faktisk fortelles.

I en novelle som "Jimmy sa" blir dette påtagelig. En gravlundsarbeider forteller om livet sitt til en nyankommen sesongarbeider. Fortellingen er en lang monolog, der samtalepartnerens spørsmål og reaksjoner på den sterke historien som blir fortalt, bare blir registrert gjennom fortellerens enetale. Dette er svært muntlig og effektfullt gjort, men for meg blir historien for tydelig  - "oppklaringen" blir unødvendig når leseren for lenge siden har gjennomskuet forholdene.

"La stå" er en original novellesamling, men skal man først lete etter kontekst, har forfatteren truffet med tidens trend: Selvmord er over-representert som tema blant unge debutanter. I fjor var det opptil flere romaner der selvmord var tema, og tidligere i høst skrev Erlend Loe om det samme i sin nye roman "Muleum". Rishøis behandling blir verken tendensiøs eller forterpet, men heller "nedpå" og naken.

Muntlig fortelling

Novellene er oftest fortalt i første person. I én novelle er det hele fire jeg-fortellere som skildrer samme scene fra hver sin synsvinkel. Rishøi bruker både sitater fra hyttebøker og legejournaler og notater på en skriveblokk, brev som aldri blir sendt. De ulike elementene byr på egen en intimitet. Jeg får følelsen av å smuglese andres dagbøker og få tilgang til en bunnoppriktig og usminket versjon. Dette er gode og levende grep, synes jeg.

"La stå" heter samlingen, det er også tittelen på den siste novellen. Tittelen knytter an til skole og oppvekst, og det er gjerne barndommen og dens sårbarhet novellene kretser om. Rishøi er svært god til å konkretisere minner fra barndommen i klare bilder:

"Og hva hadde sjuende klasse vært til da? Ingenting spesielt. Bare passerblyet knekt i pennalet, skinnlukt, og jakkene på knagger, og hei, hvem har tetta doen?" (s.9) 

Å velge sorgen

Rishøi kan som forteller minne om Lars Saabye Christensen, som også har skrevet tett og visuelt om oppvekst.

"La stå" har forøvrig én betydning til: I flere av novellene forsoner hovedpersonen seg med at "alt skal fortsette". Slik jeg leser det, handler det om å velge sorgen, velge minnene om det som har vært, i stedet for å svekke smerten med glemsel.