NRK Meny
Anmeldelse

Må man alltid være to?

Forelskelse er tema i mange av høstens barnebøker. Forelskelse, og det å høre til. Men må man alltid få seg kjæreste for at det skal bli en lykkelig slutt? Her er tre fortellinger skrevet for 8- til 12-åringer.

Forelskelse, illustrasjonsbilde

Litteraturkritiker Anne Cathrine Straume anmelder tre ferske barnebøker som handler om forelskelse.

Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix

Sjelden er det så nødvendig å føle at man hører til, som i tenårene. Aldri blir venner viktigere – kan det i alle fall føles som – og aldri er redselen så stor for å skille seg ut, ikke passe inn, ikke være blant de kule.

Anton

Sittende elefant bakfra. bokforside

Følelsen uttrykkes sterkest av Anton, i Gudrun Skrettings «Anton og andre flokkdyr». Jeg-fortelleren Anton har begynt på ungdomsskolen. Ved et uhell, nærmest, tror klassens tøffeste gutter at Anton er en av de kule. At han er enn sånn som fremhever seg selv på andres bekostning, og som ser ned på alle som ikke bekrefter hans eget selvbilde. Merkelig nok får slike mye oppmerksomhet, en oppmerksomhet som bare forsterker selvbildet deres.

Anton har så langt i livet følt seg helt alminnelig. Siden barnehagen har han vært venn med den forsiktige og nerdete Ole. Han er dessuten hemmelig kjæreste med Ine. Hvor langt er han villig til å gå i sitt strev for fortsatt å bli sett på som kul? Vil han gi både vennskapet til Ole og Ines kjærlighet på båten? Nå har han begynt å skamme seg over faren sin og hans pistrete hestehale også.

«Hvem er det?» sier Sindre.

«Eh», sier jeg. Og tenker fort. Men ikke spesielt godt. «Det er bare en fyr jeg kjenner», sier jeg.

Av en eller annen tåpelig grunn føler jeg at jeg bør forklare nærmere.

«Jeg er ikke i slekt med ham,altså... han heter Bjarne... Morten...eh...Ellefsrud.»

Anton / Gudrun Skretting: Anton og andre flokkdyr

Arne

Bokforside, siluett av apehode. barn som bader

Arne, som er jeg-forteller i Atle Hansens «Apetryne», er heller ikke blant de mest populære. Han er ofte alene, blir ikke bedt med når de andre samles, og nå, da han for en gangs skyld blir invitert med på telttur, ender det med ydmykelse. Han lager ablegøyer og får de søte jentene til å le. Men stopp: Kanskje ble han en trussel mot oppmerksomheten kjappingene Simon og Ivar har vært vant til å få? De gjør narr av ham, kaller ham Apetryne og deler en lite fordelaktig mobilvideo av ham til halve bygda.

Arne innser at han har stukket hodet for langt frem:

Eg burde ha visst betre.

Ivar har einerett på latter.

Simon har einerett på Anna.

Arne / Atle Hansen: "Apetryne"

Klara

Bokforside. Røde hjerter

Klara, 12-åringen i «Dumme, dumme hjarte» av Linda Klakken, er ikke så redd for ikke å høre til. Hun har selvtillit nok, hun irriterer seg heller over de mest populære i klassen. Hvorfor er det alltid sånn at de populære skal være så ufyselige? For det er de sannelig her også.

Klara tør gå sine egne veier. Men så, med et blaff, blir hun forelsket i Marie, den nye jenta i klassen, hun som danser som en ekte ballerina.

Å forelske seg i en av samme kjønn er ikke hovedtema i boken, det beskrives like naturlig som om det skulle vært en forelskelse i en av motsatt kjønn. Det er godt å lese. Det føles ikke påtatt politisk korrekt, heller. Gjenkjennelsen ligger i den plutselige uroen, mangelen på mot til å tro at man selv kan være verdifull og attraktiv for noen.

Klara legg handa på venstre side av brystet, der ho trur hjartet er. Då kjenner ho det. At ho lengtar. Ho lengtar sånn etter Marie at det verkjer langt inn i hjarterota.

Klara / Linda Klakken: "Dumme, dumme hjarte"

Flokkdyr

Ja, tenårene handler sinnssykt mye om å være en del av flokken. Den som problematiserer dette tydeligst, er Gudrun Skretting. Hennes bok heter da også «Anton og andre flokkdyr». Kampen for tilværeIsen på ungdomsskolen får sin parallell i naturfagtimene, der Darwin og «Survival of the fittest» er tema. Til skoleavslutningen skal klassetrinnet sette opp musikalen «Grease» – der handler det også om å passe inn, og eventuelt endre utseende og personlighet, for å tekkes den man liker.

Skretting er også den som i størst grad bruker pinligheter for å skape dramatikk. Fullt så morsom som i debutboken « Anton og andre uhell » er hun ikke, det blir mer forutsigbart og mindre originalt denne gangen.

Liv eller død

Barna er ikke bare på jakt etter kjærlighet i sitt eget liv. Antons pappa har fått seg kjæreste, etter at Anton i forrige bok gjorde sitt ytterste får å koble denne einstøingen med noen. Klara er på jakt etter en dame til pappa'n sin. Er han ikke litt nedfor etter at han og mamma ble skilt? Veslevoksne Klara siterer Shakespeare i tide og utide. Det er utfordrende nok. Den godeste William hevdet jo at vi alle trenger kjærlighet for å leve og samtidig utbasunerte han at det er kjærligheten vi dør av!

Du tar ikke feil hvis du skjønner at det ender godt både for Anton, Arne og Klara. De kule blir satt på plass og er, når alt kommer til alt, ikke så kule likevel. Og oppskriftsmessig har de tre prøvede hovedpersonene alle en kjæreste ved sin side i det historien slutter.

At barne- og ungdomsbøker har en lykkelig slutt, er nærmest noe man forventer, selv om vi oftere ser flere forfattere som tør utfordre den litt gammeldagse måten å tenke litteratur for barn og unge på. Noe som slår meg når jeg leser disse tre bøkene – og temmelig mange andre bøker for unge lesere også, er: Hvorfor er det alltid et mål å få en kjæreste? Er lykken i livet avhengig av at du treffer og bekreftes av den rette?

Er det eventyrenes Så levde de lykkelig til sine dagers ende som slår inn, eller er det samfunnet, i 2017, som både gjennom TV-serier, film og litteratur postulerer at det er tosomheten som gjelder? Jeg mener det er et reduserende blikk på lykken. En happy ending kunne vel i like stor grad romme en form for mestring i et ungt menneskes liv?

Nå har både Skretting, Hansen og Klakken skapt hovedpersoner som er nyanserte, som møter utfordringer og lærer av dem underveis. Ingen av dem er dusinvare. Og visst er vennskap viktig. Visst er kjærlighet, som Shakespeare formulerte det, både livsnødvendig og dødsfarlig.

I litteraturen kan jakten på kjærligheten være den beste motor. Men faren for å bli forutsigbar og forterpet er desto større.