NRK Meny
Normal

Beretningen om et varslet brudd

Hva er kjærlighet? Og hvordan kan den forsvinne? Geir Gulliksen borer videre i sitt litterære kjernetema i romanen «Historie om et ekteskap».

Geir Gulliksen

MED LUPE: Geir Gulliksen nær-studerer et par som elsker hverandre og som en dag ikke gjør det lenger.

Geir Gulliksens nye roman heter «Historie om et ekteskap». Den heter ikke historien, ikke historier, men historie. Dette er nemlig ikke sannheten om Kjærligheten, dette er én historie, en av så mange.

Det er fortellingen om Timmy og Jon. Den åpner med en kort dialog. Kan hun fortelle hva som skjedde? Nei? Da vil han forsøke i stedet. Han setter seg inn i hennes sted og forteller om det som blir en almenngyldig erfaring: Den uunngåelige skilsmissen og et helt vanlig ekteskap, det som i alle fall han - og kanskje også hun - en gang trodde var sjeldent, unikt.

Hun og han

De var kjærester. Allerede dialogen på første side indikerer at noe er forbi. Noe er skjedd. Og på neste side bekreftes det: han forteller om kjøkkenbordet, det litt for dyre i respatex: «... det var hun som fikk det, og det nye kjøkkenet hun plasserte det i, var mindre.»

Geir Gulliksen: "Historie om et ekteskap"

Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap. Roman. Aschehoug 2015

Timmy er lege og byråkrat. Jon er journalist og barnebokforfatter. Han jobber helst hjemme, da kan han vaske klær, lage mat og leke med ungene innimellom. De er begge enige om at når han er på reise, kan de trenge en ekstra «kone».

Den tradisjonelle oppfatningen av det kvinnelige som noe passivt og det mannlige aktivt har Gulliksen problematisert i store deler av forfatterskapet, eksplisitt i essayistikken, men også, for eksempel, i den lille, Nordisk råd-nominerte barneboken «Joel og Io», som han ga ut i fjor sammen med illustratøren Anna Fiske. Også romanene «Forenkling» og «Tjuendedagen» diskuterer identitet i forhold til kjønn.

Den andres blikk er helt nødvendig for selvforståelsen: Hvem er jeg om ikke hun/han ser meg?

Eksplisitt erotikk

Gjentar han seg selv? Ja, det gjør han, jeg kjenner igjen formuleringer og perspektiv, men Gulliksen modulerer tematikken ved å gå stadig nærmere inn i den. Her er vi så tett på det intime som vi kan komme. «Historie om et ekteskap» blir nesten klaustrofobisk, der Jon tenker seg inn i Timmys følelsesliv.

Vi er under dynene, uten klær, vi er i minimalistisk utpenslede samleiescener med lukt og lyd, dandert med fantasier og forestillinger hvisket frem i opphissende motivasjon.

Fortellerteknikken kan minne om Anne Oterholms, i hennes siste roman «Liljekonvallpiken». Om leserne kanskje får mer sympati for Jon enn for Oterholms Jonas, som i aller høyeste grad mangler selvinnsikt, er også Jon fanget i sin egne referanser.

Hvor mye av ham selv sildrer frem, når han skal se som Timmy?

Tro og håp, men ikke kjærlighet

Jon har en urealistisk sterk tro på ekteskapet sitt. Han mener det kan tåle alt. Så hvorfor skal ikke hun kunne ta seg en elsker? Han vil gi henne frihet, se henne leve.

Han ville til og med likt å høre om hennes utenomekteskaplige sex-opplevelser, fabulerer han, i deres egen lille lek vil han gjerne se for seg hvordan hun ser ut med andre, hvilke ting en annen mann kan få henne til å gjøre.

Teori og praksis

Men forholdet tåler ikke at hun finner en annen. For det gjør hun jo, på jobb (selvfølgelig). Der er plutselig Harald, de treffes oftere og oftere, ikke minst i skiløypa og på joggetur. Dagene hennes, tankene hennes, fylles med ham, den andre. Jon må finne seg i å bli den nest viktigste i hennes liv. Det var ikke det han hadde tenkt, da han snakket om frihet.

I et utprøvende språk skriver Gulliksen frem både Timmy og Jon. Åpenheten Jon forsverger, blir til hemmelighold, når han må innrømme for seg selv at det han frykter aller mest, er at noe skal komme mellom dem:

Det var bare en ting som aldri måtte skje (... ) Ved de sjeldne, men likevel betydningsfulle anledningene da jeg skulle ønske meg noe, slike ønsker jeg ikke trodde på, men likevel tok svært alvorlig (...) - da ønsket jeg meg alltid at Timmy og jeg alltid skulle holde sammen, at ingen andre skulle komme mellom oss. Altså må jeg ha vært redd for det, mer redd for det enn noe annet, allikevel? Jeg holdt det for meg selv, ja, mer enn det, jeg holdt det skjult for meg selv også, slapp det bare frem ved disse lekfullt ladete anledningene.

Historie om et ekteskap (s.54)

Timmy begynner «å slurve» med forholdet (s.119), hun kommer senere og senere hjem, lojaliteten (s. 152) hennes går nå til en annen enn Jon.

Gulliksens stil er ikke den bombastiske, selvsikre, som slår fast hvordan noe er eller har vært. Han lurer og spør, vel forsøker han seg på noen definisjoner av det eksistensielle, til og med noe så stort som kjærligheten, men fristes ikke av snarveier eller godtkjøpsmeninger:

Hva er kjærlighet? Hva er kjærlighet, nei, det nytter ikke. Spørsmålet er altfor generelt, for det første. Og for det andre? Det har hun glemt. Ordet peker på en følelse eller en erfaring som alle tror de vet hva er, men det er for lite og samtidig er det for stort. Et ord som kjærlighet rommer for mye, rett og slett. Hun tenker at den som vil si eller skrive noe må bestemme seg for å tro at hvert enkelt ord peker på noe som er bestemt og avgrenset og mulig å identifisere. Men slik er det jo ikke, hver for seg peker hvilket som helst ord som en åpen og ubestemt hånd: fingrene spriker i mange retninger.

Historie om et ekteskap (s.70)

Og så, da?

Mang en skarp betraktning eller resignert erkjennelse kunne vært sitert fra denne romanen, som nettopp blir god litteratur, tenker jeg, fordi det eksistensielle suget får lov å dra seg til i den sørgelige kjærlighetshistorien mens sosiologien må underordnes, den ligger der, nærmest i hvert avsnitt, men aldri eksplisitt, aldri forstyrrende.

Geir Gulliksen gjør det vanskelige enkelt, enkelt som i en historie vi kan følge uten bratte sprang inn i essayistiske digresjoner. Men verken kjærligheten eller kjærlighetens bortfall er enkelt, smerten trer frem nettopp i den omsorgsfulle registreringen av det uforståelige.

Hvorfor forsvinner kjærligheten? Hvordan leve når drømmen om overskridelse punkteres? Er det så farlig å leve et vanlig liv? Mange gjør som Timmy: «Hun løp for å holde ut, for å holde alminnelig mismot og fortvilelse fra seg.»