Betroelser fra togkupeen

ANMELDELSE: Israelske Etgar Kerets nye samling med historier hviler på et interessant premiss: Det er bare overfor vilt fremmede vi kan være oppriktige.

Etgar Keret

I sin nye bok «Sju gode år», skriver den israelske forfatteren Etgar Keret blant annet om da han ble pappa under et terrorangrep.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

FORFATTER: Etgar Keret (Oversetter Aleksander Melli)

TITTEL: Sju gode år

FORLAG: Cappelen Damm

Skal vi tro Etgar Keret finnes det to typer fortellinger: De vi forteller til nære venner og familie, og de vi forteller til mennesker vi møter i en togkupé – vel vitende om at vi trolig aldri vil ses igjen. Keret plasserer disse nye fortellingene i siste kategori.

Jeg forstår Keret dit hen at det iblant kan være enklere å snakke om de mest private ting med vilt fremmede. Dels fordi de ikke vet noe om oss fra før, og dels fordi vi (forhåpentlig) aldri sees igjen.

I «Sju gode år» er Keret for første gang privat. Han trekker det fiktive forhenget litt til side, og presenterer glimt fra sitt eget liv i årene mellom 2007 og 2014.

Fødsel og tungekreft

Etgar Keret, Sju gode år

«Sju gode år» er Kerets første ikke-skjønnlitterære utgivelse.

Foto: Cappelen Damm

Keret, med fødselsår 1967, befinner seg midt i livet. En ny generasjon, representert ved sønnen Lev, kommer til verden, og faren, som tilhører «Holocaust-generasjonen» har fått tungekreft. Fødsel, forelskelse, arbeid og nære familiemedlemmer som dør er konstanter i alle menneskeliv. Hva nytt har Keret å melde om erfaringer som de fleste av oss har?

Ingenting, er jeg fristet til å si. Disse pappaene som står blant masse mødre på lekeplassen, for så å gå hjem og skrive om det – har jeg ikke lest om dette mange ganger før?

Latent antisemittisme

Etter at jeg har lest en to, tre av historiene, så siger det unike ved Kerets erfaringer også inn hos meg. Eller: Kanskje er ikke poenget at erfaringene er unike, men at Keret makter å skrive sine allmenne erfaringer i et litterært språk som gjør dem unike? Keret viser hvordan også sekulære jøder som han selv er preget av å ha vokst opp i et jødisk samfunn.

Den pene søsteren har giftet seg med en ultraortodoks jøde. Keret selv støter på forbløffende mye latent antisemittisme når han er på en av sine mange forfatterturnèer i det Europa moren hans rømte fra. Til sammen oppstår en billedvev milevis unna de bildene som preger nyhetsdekningen fra Israel.

Akkurat denne israeleren er annengenerasjonsinnvandrer fra Polen. I disse sju årene følger vi også forfatteren på turné tilbake til landet, hvor alle hans forfedre ligger begravet. I Warszawa har en polsk arkitekt som er fan av forfatteren bygget et hus til Keret, som skal være lite og smalt, akkurat som forfatterens fortellinger.

Rakettfrykt

Dette høres utrolig ut, men det er sant. Fortiden oppsøker oss, når vi minst venter det, på uventet vis. Det er interessant å se hvordan hverdagen fortoner seg på gatenivå i Israel. Den konstante frykten for å bli rammet av raketter fester seg i små barn – også hos dem som vokser opp i venstreliberale, israelske familier.

«Sju gode år» inneholder fliker av en livsfortelling, skrevet til oss som, mer eller mindre tilfeldig, var så heldige å havne i Kerets togkupé. Mot slutten av boken er den arabiske våren et faktum, og opprøret har startet i Syria. Hva skjedde med den lille familien etter dette? Kerets første private fortellinger skriker etter en oppfølger.

  • Flere anmeldelser fra NRK
bokomslag med tekst

«Kjære Ijeawele. Eller et feministisk manifest på femten forslag» av Chimamanda Ngozi Adichie: « Hvordan oppdra en datter til å bli feminist? Chimamanda Ngozi Adichie har femten forslag. »

Bokomslag, kvinne med langt hår bøyer hodet
Foto: Oktober forlag

«Oneiron» av Laura Lindstedt: « Overveldende roman om døden kan få Nordisk råds litteraturpris. Kropp, kjønn og maktmisbruk er sentrale temaer. »

Liten pike, mørk, ensom. Bokomslag

«Piken med fingerbølet» av Michael Köhlmeier: « Østerrikske Michael Köhlmeier har skrevet en brennaktuell roman om en sulten, kald og trett seksåring. »