NRK Meny

Sibirsk spenning til påske

ANMELDELSE: At Lionel Davidsons utmerkede spenningsroman «Ravnen» kommer på norsk etter tjuetre år, er godt nytt i beste påsketradisjon – innfrosset i dramatisk handling og arktisk-litterært neglebitt.

Skoger ved Ojmjakon i Sibir.

I spionromanen «Ravnen», prøver en forsker plassert i en hemmelig underjordisk forskningsstasjon i Sibir, å formidle en beskjed til verden utenfor.

Foto: Maarten Takens/Wikimedia Commons
Leif Ekle
Journalist
  • FORFATTER: Lionel Davidson (Oversetter: Bjørn Alex Herrman)
  • TITTEL: Ravnen
  • FORLAG: Pelikanen

Den britiske spionromanen er en nobel litterær tradisjon i landskapet mellom spenning og skarp litterær samtidsobservasjon – for ikke å si -kritikk. Slik dette landskapet har sett ut de siste ti-årene er det lett å glemme at John le Carré ikke har vært alene, hverken om å finne sjangeren opp eller til å yte mesterlige bidrag.

Spionasjens litteratur

Da den samme le Carré debuterte med sin «Call for the Dead» i 1961, hadde Lionel Davidson (1922-2009) debutert med stor suksess året før. Boken het «The Night of Wenceslas» og skaffet ham en Golden Dagger Award og pris for beste debutbok.

Pelikanen forlag har hatt den gode smak å gi ut Davidsons aller siste roman, «Kolymsky Heights» fra 1994. I Bjørn Alex Herrmans fine oversettelse heter den «Ravnen» og er hevet over alle alderdomstegn. (Dette er ingen historietime: jeg har ikke glemt at Ian Flemings første James Bond-roman, «Casino Royale», kom i 1953).

Lionel Davidsons Ravnen

«Ravnen», eller «Kolymsky Heights», som den heter på engelsk, var forfatter Lionel Davidsons aller siste roman.

At jeg nevner le Carré er ikke tilfeldig. Tidlig i gjensynet med «Ravnen», tjuetre år etter at jeg leste den første gang, tenkte jeg mer enn én gang at dette kunne den gode John også skrevet. Som når den ferme, tyskfødte sekretæren til oxfordprofessoren Lazenby finner en tom konvolutt i dagens post. Tom, bortsett fra to sigarettpapir påskrevet usynlig kode (med bibeltekst som nøkkel). En kodet tekst som viser seg å være et krav om bistand, utsendt ad lange omveier fra Sibir.

Denne begynnelsen demonstrerer nesten overtydelig i hvilken grad det her er snakk om en egen litterær sjanger med egne konvensjoner og tilbøyeligheter. Den setter oss også i gang med en roman som herfra og ut har særpreg og driv nok for et helt spionromanforfatterskap.

Mammut i isen

Det vil si, før vi møter Lazenby og hans modne sekretær, har vi vært gjennom en svært instruktiv prolog, formet som et brev til den helten vi snart skal møte. Brevet er skrevet av en vitenskapsmann plassert i en sovjetisk forskningsstasjon oppe ved havkanten og -isen. Han kjenner hemmeligheter som krever deling. Han forteller hvordan han selv kom dit, og om en innefrosset mammut som kanskje ikke var en mammut allikevel.

Lionel Davidson skrev denne siste romanen sin i tiden da Sovjetunionen gikk i oppløsning (1992) og etter at Muren og jernteppet smuldret opp fra 1989. Om jeg ikke tuller for mye, foregår det meste av denne handlingstunge beretningen på slutten av 80-tallet. Den russiske og østeuropeiske sosialismen satt fremdeles ved makten og hemmelighetenes slør dekket terrenget godt nok til at politisk undring og nysgjerrighet kunne utløse romaner som dette.

Vår helt

Lionel Davidson, forfatter

Den engelske forfatteren Lionel Davidson døde i 2009.

Foto: Pressebilde

Porter er canadisk indianer fra en liten stamme, han er et språklig geni (språk er et viktig bi-element i boken). Han er vitenskapsmann, professor og villmarksmenneske. Det eksisterer et gammelt, om enn tynt, bånd mellom ham, den engelske professor Lazenby og vitenskapsmannen fra Sibir. Porter lyder mange navn, Ravnen er ett av dem, det er ham sigarettpapirkodene er myntet på. Porter er vår helt, en helstøpt og original sådan.

Den engelske barne- og ungdomsforfatteren Philip Pullman har skrevet et forord til denne fortellingen der han beskriver «Ravnen» som en klassisk heltefortelling. Det er en god observasjon. Middelalderridderen skal kjempe seg vei frem til dragen. Porter skal finne en umulig vei inn i et område som er hermetisk lukket av militær makt, vær og klima. Ridderen skal drepe dragen og redde den skjønne. Porter skal finne sin venn og befri ham for hemmeligheten. Begge må de kjempe seg ut igjen. Det siste er, som for Odyssevs' vei hjem fra Ithaka, minst like farlig: Porters vei er strødd med knapt overstigelige hindre, der været bare er introduksjonen. Han forkler seg, sliter som hundset sjømann, skades, takler kulden, bygger en bil, slåss med drepende effektivitet, er kløktig og møter kjærlighet.

Eventyret

«Ravnen» er med andre ord en eventyrlig bok i ordets mest egentlige forstand. For at en slik tekst skal fungere til mer enn ren avslapning, er det en forutsetning at selve fortellingen sitter i alle ledd, at skiftene kommer der de skal, men også overraskende, at spenningskurven blir stadig brattere. Og enda mer: at språket i seg selv lever opp til innholdet for øvrig. Davidsons språk gjør det, Bjørn Axel Herrmans versjon likeså. De andre elementene faller pent på plass.

Selv om handlingen i «Ravnen» er hardt, pågående og realistisk fortalt, er dette ikke en realistisk roman i vanlig forstand. Den avviker på noen måter også fra den tradisjonelle spionromanen vi startet med – først og fremst ved elementer av science fiction. De hemmelighetene Porter skal hente og ta med seg til vesten er sterkt preget av 80- og 90-tallets fascinasjon og frykt for den fremvoksende genteknologien og hva den kan komme til å medføre. Davidson gjetter, og han gjetter til dels godt, sett i lys av det vi diskuterer i dag. Det han finner der oppe i isen er ikke småtteri. Samtidig: ikke veldig langt fra en diskusjon om fremtidsutsikter jeg nettopp hørte i «Ekko» på P2.

Mer gammelt og godt

Skulle leseren, etter «Ravnen», ha lyst på mer vintage spenning, så er det svært fristende å nevne en assosiasjon jeg hadde underveis til en annen strålende thriller, til en annen skammelig glemt forfatter: Trevanian og hans «Shibumi» fra 1979, om Nicholai Hel, drapsmann, mester i det eldgamle spillet go, plassert i balansen mellom det russiske, japanske, europeiske. Også der spiller språk og historie en viktig rolle, også der følges og brytes konvensjoner på samme tid. Amerikaneren Don Winslow skrev, trolig i ren fascinasjon, en slags fortsettelse av denne for noen få år siden, «Satori».

Uansett: Les først Lionel Davidsons utmerkede thriller «Ravnen», så finner du ut hva Porter fant og prøvde å ta med seg ut gjennom isen, kulden og snøen.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
Dette skjer ikke

«Dette skjer ikke» av Ida Lórien Ringdal: Ida Lórien Ringdal har skrevet en diktsamling om den ugjengjeldte kjærligheten.

Jo Nesbøs Tørst

«Tørst» av Jo Nesbø: «Tørst», den ellevte boken om Harry Hole, er spennende. Håndverket er upåklagelig. Men har vi ikke lest dette før?

Victoria Durnak, Senteret

«Senteret» av Victoria Durnak: I sin hittil beste bok undersøker Victoria Durnak hva som skal til for at lykkefølelse kan oppstå hos en over gjennomsnittet trassig alenemor i Skien.