NRK Meny
Normal

Skjemt, forsvinning og litt alvor

ANMELDELSE: «Ozenfant, Ozenfant» er en underlig og morsom roman, med referanser i mange retninger. Litt alvor på vår egen tids bekostning finnes også.

Lars Mørch Finborud

Forfatter Lars Mørch Finborud er også kunsthistoriker og jobber som kurator ved Henie Onstad Kunstsenter. Han har utgitt en rekke kunsthistoriske bøker.

Foto: Anniken C. Mohr

  • TITTEL: Ozenfant, Ozenfant
  • FORFATTER: Lars Mørch Finborud
  • FORLAG: Gyldendal

Lars Mørch Finborud er kunsthistoriker, han er kurator på Henie Onstad Kunstsenter, han har skrevet bøker om så vel bildekunst som musikk. Nå har han gitt ut sin roman nummer to. Ikke helt uventet kommer referansene til ulike kunst- og kulturfenomener såpass tett at denne leseren sikkert har gått glipp av flere. Helt ok, så står noe igjen til en eventuell gjenlesning.

Nesten perfekt gjennomført idé

Den forsvundne pølsemaker

«Ozenfant, Ozenfant» er basert på Rocambole Pedersens roman «Den forsvundne pølsemaker», som ble filmatisert på 1940-tallet med Leif Juster i hovedrollen som detektiv Stein Rask.

Den mest slående kunstreferansen finnes i tittelen. I den gjentas to ganger etternavnet til den franske kubist-maleren og forfatteren Amédée Ozenfant. Romanen heter altså «Ozenfant, Ozenfant». Jeg er slett ikke sikker på at koblingen mellom tittel og innhold skal dras lenger enn som så, men har ikke glemt at bokens ene hovedperson heter nettopp Ozenfant. Han er imidlertid norsk og herostratisk berømt forsker som har tatt av en smule. Han er dessuten forsvunnet.

Forsvinningen bringer oss til kulturreferanse nummer to og bokens andre hovedperson. Sistnevnte er mesterdetektiven Ambrosius Fjord. Denne spesielt muskuløse karen har sitt litterære motstykke i mesterdetektiven Stein Rask, helten i Rocambole Pedersens roman fra 1919: «Den forsvunne pølsemaker», filmatisert i 1941 med Leif Juster i hovedrollen.

Det er altså slik at Mørch Finborud har bygget sin nye roman på Rocambole Pedersens bok, og gjør leseren oppmerksom på det. En original, direkte morsom og nesten perfekt gjennomført idé som understrekes helt i starten med følgende dikt:

Ozenfant, Ozenfant

Hvor har du gjort av deg?

Ozenfant, Ozenfant

Du må ha forta deg

Ute av syne

Hvor skal vi begynne

Å lete i en by som er så stor?

Lars Mørch Finborud / Ozenfant, Ozenfant (2017)

Innestengt i slimklump

Dersom målet er å glise skjevt til så vel det «høye» som det «lave» samtidig, har Mørch Finborud lykkes uvanlig godt. Han har, i motsetning til forelegget, valgt å dele romanens handling i to. I den ene delen er Ozenfant vår forteller, der han forsøker å nå ut til verden og sine følgere (de han kaller sine Caritas Romana, slå det opp!) fra sitt fangenskap.

Han er innestengt i en slags slimklump, bak en mer eller mindre ugjennomtrengelig hinne. Den andre delen følger Ambrosius Fjord og hans vidløftige etterforskning i tredje person. Og denne delen ligger tett opp til Rocambole Pedersens, bare flyttet et lite hundreår frem i tid. Skjønt; «bare» er ikke riktig ord her.

Kortfattet må vi si om Ozenfant og hans forskning at han som 19-åring kom opp med en løsning på det etiske problemet dyrevelferd ved å lansere FFI, fri for intelligens: Hvis du kan kutte forbindelsen til sanser, følelser, opplevelse av smerte hos et dyr, trenger du ikke lenger bekymre deg for om dyret har det bra. Dyret opplever ikke og kan gjøre den jobben det er satt til, produsere proteiner. Ozenfant ble stjerne og FFI en salgsvare av internasjonale dimensjoner. Så kom Ozenfant i kontakt med sin egen tarm, bokstavelig talt i samtale med.

Kaotisk roman – i positiv forstand

«Ozenfant, Ozenfant» er en svært spøkefull roman og samtidig en harselas over vår innoverskuende, selvopptatte periode – en tid da mye ser ut til å være på glid. Slik det kanskje så ut i 1919 også:

Ozenfant, Ozenfant, av Lars M. Finborud

«Ozenfant, Ozenfant» er Finboruds andre roman. Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2013 med «De svarte skiltene».

«(…) i mens levde nasjonen sitt glade liv på avgrunnens rand. Penger østes ut som aldri før (…) Regnbuen og Rosekjelleren hadde fullt hus hver eneste kveld, saksofonene skrattet, og det bruste i damenes silkekjoler … Akk, hvilken danse macabre!» (Den forsvunne pølsemaker).

«I hovedstaden dirret luften i en feberaktig spenning. Den en gang så rike oljestaten danset på avgrunnens rand, og ingen fester så dekadent som et imperium som rakner i sømmene. (…) Og som alltid når det var panikk i Oslo, var bevertningsstedene fulle hver kveld, saksofonene skrattet, det pep fra kortterminalene og bruste i damenes silkekjoler. Akk, hvilken danse macabre!».

Det går an å mene at bokens tilløp til alvor drukner litt i slap stick og en åpenbar glede ved den litterære leken som ligger i samskrivingen av en ny og en gammel historie. Det ville imidlertid være svært surmaget å gjøre det til en viktig innvending. Til det er elegansen for stor, fantasien for utøylet, påstandene for ville.

Det går også an å tenke at fortellingens fokus på tarm og tarmprodukter er tydelig nok, for eksempel med drinker, bading og kanapeer i Oslos digre kloakkrenseanlegg, men det er en del av pakken og utløser det ene lattersnøft etter det andre.

Lars Mørch Finborud har skrevet en ganske kaotisk roman – i svært positiv forstand. Å ro det hele i land er en prestasjon. Den skyldes først og fremst humoristisk sans og solid grep om kunsten å fortelle.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
Bildør med bilbelte hengende utenfor, bokforside

«Speil speil blink» av Dorthe Nors: Danske Dorthe Nors er nominert til internasjonal storpris med en roman om å mislykkes og å mestre, om å gå seg vill og å finne hjem. Det er blitt en god beskrivelse av vår tids krav om å være vellykket.

Størst av alt, av Malin Persson Giolito

«Størst av alt» av Malin Persson Giolito: Malin Persson Giolitos roman «Størst av alt» viser at det fremdeles går an å skrive krim som ikke ligner alt annet.

Dam, av Claire-Louise Bennett
Foto: Pelikanen

«Dam» av Claire-Louise Bennett: Claire-Louise Bennett demonstrerer i sin bemerkelsesverdige debutbok at livet består av en uforutsigbar rekke viderverdigheter, som det er fort gjort å føle seg litt på utsiden av.