NRK Meny
Normal

Utfordrer bildet av Maria

Hvordan opplevde Maria de siste dagene i Jesu liv? Den irske forfatteren Colm Tóibín har skapt en gripende fortelling som rokker ved bibelhistorien.

Colm Tóibín

Den irske forfatteren Colm Tóibín har skrevet sin versjon av Jesu siste dager. I «Marias testamente» fortelles historien gjennom Maria.

Foto: Peter Bevan

Matteus, Markus, Lukas og Johannes har gitt oss fortellingen om Jesu liv. Få tekster er så ofte lest, få historier så mye sitert og referert som evangeliene i Det nye testamentet. Og så kommer den irske forfatteren Colm Tóibín med sin versjon av Jesu siste dager. Det vil si, det er Marias minner han viderebringer, det er hennes stemme som høres i hans nyeste roman, den lille, utsøkte boken «Marias testamente».

Den hundre siders korte fortellingen var nominert til Man Booker-prisen i 2012. Den er Tóibíns femte roman. Han er født i 1955, og er, vil jeg mene, en av våre dagers aller fremste forfattere i dette landet som har fostrert så mange skriveføre. Tóibín er forfatteren bak boken «Brooklyn», hvis filmversjon vises på norske kinoer akkurat nå. Der skildret han Irland og New York på 1950-tallet. I «Marias testamente» går han 2000 år tilbake i tid.

Den aldrende Maria som forteller

Slik åpner romanen:

De kommer hyppigere nå, de to, og for hvert besøk blir de mer utålmodige, med meg og med verden. (...) De tror jeg ikke forstår hva som langsomt vokser i verden; de tror ikke jeg skjønner hensikten med spørsmålene deres, og ikke ser den mørke skyggen av ergrelse som sniker seg over ansiktene og inn i stemmene deres når jeg sier noe uklart eller tåpelig, noe som ikke fører oss videre. Når jeg ikke synes å huske det de mener jeg må huske. De er for fastlåste i sine veldige, umettelige behov, og for sløvet av restene etter en frykt vi alle følte den gangen, til å se at jeg husker alt. Minnene fyller kroppen, like mye som blod og knokler.

Maria / Marias testamente, s 7-8.
Colm Toibin: Marias testamente

'Marias testamente' av Colm Tóibín er en rystende fortelling, nydelig oversatt av Merete Alfsen.

Det er den aldrende Maria som forteller. Nå bor hun i Efesos i Tyrkia, hun er enke, hun har, som vi vet, mistet sønnen på grusomste vis, og nå passes hun på eller hjelpes, alt etter som hvordan man ser det, av to av sønnens tidligere følgesvenner. De skriver ned historien - den som skal få alle folkeslag til å bli Jesu disipler - og vil ha hennes minner. Men Marias minner er ikke slik vokterne ønsker dem. Maria husker sønnens siste måneder som en forvirret tid der han omga seg med døgenikter og verdensfjerne drømmere. Hun har ingen sans for miraklene sønnen skal ha utført. De fører til et stigende hysteri i befolkningen. At gutten hennes, som hun ikke lenger klarer å omtale ved navn, skal være Guds sønn, har hun ingen tro på.

Det tradisjonelle bildet blir revurdert

Michelangelo: Pieta

Fra Peterskirken i Roma: Michelangelos forevigelse av Maria med den døde Jesus i armene. Det er slik vi er vant til å se den sørgende moren. Men det er ikke slik Colm Tóibín fremstiller henne.

Jomfru Maria, mor og madonna, er legemliggjort og tilbedt gjennom bildekunst, skulptur og musikk opp gjennom historien fra middelalderen og frem til i dag. Det tradisjonelle bildet av den lidende Maria som sørger med sønnens døde legeme i armene, blir kraftig revurdert i denne boken.

For ifølge Tóibíns Maria flyktet hun fra Golgata før det hele var over, i frykt for sitt eget liv. Det var andre som var tilstede i det sønnen hennes åndet ut, det var andre som tok ham ned, vasket ham og la ham i graven.

Til krønikeskriverne hveser hun dessuten ut:

Da snudde jeg meg mot dem, og hva det nå var i ansiktsuttrykket mitt, raseriet mot dem, sorgen, frykten, så stirret de begge forskrekket på meg, og den ene begynte å gå mot meg for å hindre meg i å si det jeg skulle si. Jeg trakk meg bort fra dem og stilte meg i et hjørne. Jeg hvisket det først, og så sa jeg det høyere, og da han trakk seg unna og nesten krøp sammen i kroken, hvisket jeg det igjen, langsomt, tydelig, med alt jeg hadde av pust, av liv, det vesle som ennå er igjen. "Jeg var der", sa jeg. "Jeg flyktet før det var over, men vil dere ha vitner, så er jeg et vitne, og jeg kan si dere nå, at når dere sier han frelste verden, så vil jeg si at det ikke var verdt det. Det var ikke verdt det.

Maria / Marias testamente, s. 105.

Skildrer en mors bekymring og smerte

Det er ikke få forfattere som har skrevet videre på bibelhistorien. Pär Lagerkvists intense roman «Barabbas», fortellingen om røveren som ble sluppet fri i Jesu sted, er ikke lett å glemme. Lars Petter Sveen ga nylig litterært legeme til både røvere, soldater, disipler og støttespillere i romanen «Guds barn». Begge bygger på bibelens ord, men dikter seg fritt inn i hodet på menneskene som gjennomlevde de velkjente hendelsene og gjør dem levende.

Når Colm Tóibín gir oss Marias testamente, så gir han oss et menneske av kjøtt, knokler og blod. Han skildrer en mors bekymring og smerte, han skildrer svik, svakhet og sinne. Maria blir et helt og sammensatt menneske, ikke en helgen.

Å skape en myte

Romanen blir dessuten en utlegning av den enorme mengden av sannheter som finnes. Sannheten er ikke én og bestandig, den er ikke en størrelse som for alltid kan forvaltes av ett menneske eller én gruppe. Sannheten er omskiftelig, den varierer fra person til person.

På samme måte som sannheten utfordres, problematiserer Colm Tóibín måten en sannhet eller fortelling skapes på. Tóibín skildrer tiden da det nye testamentet blir skrevet. Hvem skriver, hvilket mål har de med skrivingen, hvem skriver de til?

Historieskriverne vil ha Marias sorg og smerte, ikke forvirring og uro, som hun kan gi dem. Maria kan bare formidle «sin» sannhet, og helt til det siste håper hun å kunne skille mellom virkelighet og drømmer:

Fra da av ville jeg at drømmene skulle ha sitt sted, at de skulle høre natten til. Og jeg ville at det som skjedde, det jeg så, det jeg gjorde, skulle høre dagen til. Inntil jeg døde, håpet jeg å leve vel vitende om denne forskjellen.

Maria / Marias testamente, s 96.

Tóibíns lille roman vokser ut over seg selv, den stramme teksten gir rom for kompleks refleksjon. Det er nydelig gjort, nakent og opprørende.

Merete Alfsen har tatt vare på teksten med kløkt i sin norske oversettelse.