Sanger fra mottaket

• TITTEL: Jølster hotell: Historier frå eit asylmottak
• FORFATTER: Katrine Sele
• FORLAG: Samlaget

«Gradvis byrja vi sjå dei i bygda: folk frå Afghanistan, Iran, Irak, Eritrea, Etiopia, Sudan, Egypt – sidan Syria. Dei sto på busshaldeplassane, handla i nærbutikkane, gjekk langs riksvegen med tunge plastposar.»

Denne beskrivelsen kunne vært tatt fra mange norske bygdesamfunn på 2010-tallet, men akkurat denne er fra Jølster, nærmere bestemt det gamle ærverdige hotellet i sveitserstil, som ble omgjort til asylmottak i 2010. Den som forteller heter Katrine Sele. Hun har tidligere skrevet biografier om Kenneth Sivertsen og Oddvar Torsheim, og er nå kommunikasjonsansvarlig på Høgskulen på Vestlandet.

Nøkterne overskrifter

Boken er basert på Seles samtaler og samvær med 9 flyktninger fra Syria, Sudan, Etiopia, Somalia og Eritrea, samt personalet som jobber der i de to siste årene fram til mottaket ble nedlagt i februar i år. Med nøkterne overskrifter som «korleis dei kom hit», «kva dei kom til» og «det dei sakna», blir vi kjent med mennesker, som er vidt forskjellige både i alder og bakgrunn, men som har det felles at de gav seg ut på en farefull ferd fra krig og overgrep til en land de ikke visste noe om.

På Vassenden i Jølster får vi innblikk i hvordan den voldtatte ungjenta fra den etiopiske landsbyen og den syriske motedesigneren gjennomgår den samme, bratte læringskurven. Regnet siler ned. Det er ingen mennesker å se. Bussen til norskkurset tar en time hver vei, og går 0720 hver morgen. Røykerne blir kommandert ut i regnet hvis de vil røyke. På kjøkkenet er det kø når auberginene legges lagvis i ovnen og det eritreiske brødet blir bakt på høy temperatur. På mottaket og i lokalsamfunnet møter de innfødte som bryr seg og blir glade i dem, men månedene og årene går, uten at de får vite hvor veien går videre, og det er denne ventetiden, ikke nødvendigvis de seks dagene i en container på vei til Norge, som knekker dem.

Forteller om egen skilsmisse

Katrine Sele åpner med å fortelle om seg selv, og om sin egen skilsmisse, som har ført til at hun selv har brutt opp fra sin trygge tilværelse med mann og barn. Hun forteller også om en omflakkende barndom i flere land, som gjorde at det var lett å identifisere seg med de menneskene hun ble kjent med på mottaket. Denne åpenheten styrker fortellingen, og har sikkert bidratt til at hun har fått flyktningene til å åpne seg overfor henne.

Hun har også lest seg opp på og refererer til en del av de nyere offentlige utredningene og rapportene, som tar for seg driften av norske asylmottak. Spesielt interessant er det å lese om utredningen «I velferdsstatens venterom» fra 2011, fra utvalget som ble ledet av tidligere finansminister Gunnar Berge. Her ble det advart spesielt mot at asylsøkerne ble sittende passivt og vente, og ikke fikk anledning til å jobbe, mens de ventet på svar på asylsøknaden. I 2015 kom Sintefs rapport «Bokvalitet på norske asylmottak», som ifølge Sele skildret «slitne og øydelagde møblar, fuktskadar og mugglukt, (...) enkelte av husa er rivningsobjekt».

Stussligheten rår

Så ille er det ikke på Jølster hotell, men også der er det stussligheten som rår. Men hvordan var det før? Det får vi vite litt for lite om. Sele begrunner dette med at den gamle skysstasjonen «ikkje lenger er ein plass. Det er ein lengsel. Det er ei einsemd». Men slik har det ikke alltid vært. Bygningens mange hamskifter fra skysstasjon og via tysk feltlasarett til asylmottak kunne godt ha blitt fortalt mer utførlig og i litt flere farger.

Felles for bruken av huset til alle tider, er at mennesker har kommet dit og reist igjen. Når noen har reist, er det noen som har blitt igjen, som minnes dem og som kanskje også savner dem som dro. Slik er det nok også i Jølster nå, etter at asylsøkerne dro. Hvem skal old boys-laget nå spille fotball mot på 17. mai?

Inspirert av nobelprisvinner

Med Katrine Seles bok om da flyktningene inntok Jølster hotell, blir det tydelig at den litterære metoden til nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj har satt sine spor også i norsk litteratur.

Aleksijevitsj sin metode består av dybdeintervjuer med tidsvitner fra ulike epoker i den sovjetrussiske historien. På sitt beste får leseren en unik tilgang til personlige fortellinger, der den enkeltes unike stemme, og dermed også personlighet, kommer tydelig til syne. Men «stemmekoret» kan også være krevende å følge, og jeg har opp til flere ganger tatt meg selv i å savne et tydeligere nærvær i teksten fra Aleksijevitsj selv.

Mens Aleksijevitsj fremstår som en flue på kjøkkenveggen, satser Katrine Sele i større grad på deltagende observasjon. Det har boken felles med tyske Jenny Erpenbecks roman « Gå, gikk, har gått » om flyktningene som satt opp en teltleir i Kreuzberg i Berlin. Både Erpenbeck og Sele har fått venner for livet. Begge disse bøkene er stående påminnelser om hvor mye disse menneskene har å tilføre nordeuropeiske land, hvor det til tider kan være litt vel langt mellom husene.

Hvordan forholder så denne boken seg til den pågående debatten om integrering av asylsøkere og flyktninger i dette land?

Noen skjønnmaling av situasjonen tror jeg neppe noen kommer til å beskylde Sele for. Jeg synes jeg får et godt innblikk i tilværelsen til disse ni sjelene. Deres gleder og sorger. Debatten om innvandring er uansett mest interessant når den blir brutt ned på individnivå.

• Les intervju med forfatter Katrine Sele: Flytta inn på kvinneavdelinga
• Flere anmeldelser fra NRK:

«De døde» av Christian Kracht: « I «De døde» stiller sveitsiske Christian Kracht den sulten vi ikke visste vi hadde, etter å få vite hva som skjedde i skjæringspunktet mellom kultur og politikk i Tokyos salonger i det herrens år 1933. »

«Ravnen» av Lionel Davidson: « At Lionel Davidsons utmerkede spenningsroman «Ravnen» kommer på norsk etter tjuetre år, er godt nytt i beste påsketradisjon – innfrosset i dramatisk handling og arktisk-litterært neglebitt. »

​«Dette skjer ikke» av Ida Lórien Ringdal: « Ida Lórien Ringdal har skrevet en diktsamling om den ugjengjeldte kjærligheten. »