NRK Meny
Normal

Foruroligende Ferrante

BOKANMELDELSE: Elena Ferrantes nye bok på norsk er en thriller. Hovedfortellingen kan synes banal, men romanen inneholder de samme store spørsmålene som foldet seg ut i Napoli-kvartetten.

Bokforside, jente på stranden

Mødre og døtre er tema også i den nyeste Ferrante-boken på norsk. «Den dunkle dottera» er et mørkt kammerspill i sommerlige omgivelser.

Foto: Samlaget

  • TITTEL: Den dunkle dottera
  • FORFATTER: Elena Ferrante
  • OVERSETTER: Kristin Sørsdal
  • FORLAG: Samlaget

Den er ikke lang, Elena Ferrantes nye roman på norsk. Knappe 150 sider bruker forfatteren på sitt sommerlige kammerspill der skumle undertoner skaper thrillerstemning. Allerede den første siden varsler fare:

Då eg var lita, hadde mor mi skremt meg veldig når ho sa: Leda, du må ikkje bade når du ser det raude flagget, det betyr at havet er uroleg, og at du kan drukne.

Leda / Elena Ferrante: Den dunkle dottera

Hun har vært nær ved å drukne mentalt, 48 år gamle Leda. Nå er hun universitetslektor, mor til to voksne jenter som bor hos faren i Canada. Selv arbeider hun i Firenze, men hadde sin oppvekst i Napoli, akkurat som Lila og Elena fra den berømte Napoli-kvartetten. Etter hvert kommer det frem at hun forlot døtrene da de var små, fordi, som hun sier:

Eg elska dei for mykje, og det verka som om kjærleiken til dei hindra meg i å bli meg sjølv.

Leda / Elena Ferrante: Den dunkle dottera

Skjebnesvanger sommer

Bokforside, jente på stranden
Foto: Samlaget

Nå er Leda reist alene på ferie til en liten kystby sørpå. Hun leier en leilighet, har med seg arbeid, tilbringer dagene på stranden, i solen og under parasollen. Men noe fanger oppmerksomheten hennes. Det er den unge moren Nina og datteren Elena. De leker tilsynelatende uatskillelig og tilfreds sammen i vannkanten, og i sentrum for leken er den lille datterens dukke.

De to er deler av en napolitansk (og etter alt å dømme mafiøs) storfamilie som leier en villa ved stranden. Leda kjenner straks igjen strukturer hun selv har flyktet fra: tradisjonelle kjønnsroller der unge kvinners mening i livet er å bli mødre og ta seg av familien.

«La figlia oscura» ble skrevet i 2006, det er samtid og ikke 1960-tallet vi snakker om. Fremdeles, kan det synes, er det nærmest umulig for søritalienske kvinner å kombinere barn med karriere.

Utfordrende morsrolle

Blir det forutsigbart, denne studien av mødre og døtre, av ofrene kvinner som vil realisere seg selv må gjøre? Jeg synes ikke det. Ferrante er både lett og tung i teksten, irrasjonell og analytisk, aldri omstendelig, alltid presis og nær sterke og ofte forbudte følelser. Leda er ingen kvinne leseren umiddelbart får sympati for. Som ung mor gikk hun flere ganger over streken og utøvet vold mot sine egne barn. Utilregneligheten kan minne om jeg-fortelleren fra «Svikne dagar», den forrige Ferrante-romanen på norsk.

I «Den dunkle dottera» får et plutselig innfall konsekvenser for resten av sommeren. Slutten av romanen viser også hvilke krefter som må til, skal man rive seg løs fra konvensjonene.

Spenningen i fortellingen holdes oppe gjennom hint og antydninger. Vi venter på at noe uopprettelig skal skje. Kan det nettopp være det som kreves for at en ung kvinne kan leve sitt eget og ikke andres liv?

Der Napoli-kvartetten er storslått og bredtfavnende, er «Den dunkle dottera» én konsentrert historie. Den kunne nesten vært en lang novelle, eller en bit av det omfattende kvartett-prosjektet. Det begrensede formatet gjør ikke boken mindre interessant.

Suveren oversettelse, igjen

Som i de foregående Ferrante-bøkene, som de siste årene har kommet på norsk på løpende bånd, er det Kristin Sørsdal som oversetter. Hun må ha hatt det travelt, uten at det har forringet arbeidet hennes det minste. Ett sted sier for eksempel Leda Eg veit, slik det er blitt vanlig særlig blant yngre å uttrykke seg nå, i stedet for det mer tradisjonelle Eg veit det eller Eg skjønar kva du meiner. Denne inspirasjonen fra engelsk leser jeg som en bevisst og svært våken bruk av det dagligdagse, norske språket.

Den norske tittelen «Den dunkle dottera» er bedre enn den italienske, ladd med rytmisk bokstavrim som den er.

Under fortellingen der woodoo-ingredienser som dukker og nåler omhyggelig skrives inn, ligger Ferrantes gjenkjennelige feministiske prosjekt. Det er verken lettvint eller lystelig. Livet byr på utfordringer som umulig kan la seg løse til alles tilfredshet. Å ta vanskelige valg og å stå for dem koster.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
Maria Parr "Keeperen og havet"

«Keeperen og havet» av Maria Parr: Allerede før utgivelsen var Maria Parrs oppfølger til «Vaffelhjarte» solgt til ti land. Det vil garantert bli flere, spør du meg.

Bokomslag

«Fri vilje» av Helga Hjorth: Helga Hjorth går hardt til verks i sitt litterære motsvar til søsteren Vigdis Hjorth. Vil hun ha krig, skal hun jammen få krig, kan det synes som forfatteren har tenkt.

Liebhaberne av Anne B. Ragde
Foto: Forlaget Oktober

«Liebhaberne» av Anne B. Ragde: En sympatisk og litt blek sluttakkord om den plagede Neshov-klanen.