Bruker egen familiehistorie som bakteppe

Marianne Terjesens mor var jøde og måtte flykte fra Tyskland 16 år gammel. Hennes bestefar var byarkitekt i den tidligere palestinske byen Haifa. Nå har hun skrevet bok inspirert av deres skjebner.

Forfatter Marianne Terjesen

Forfatter Marianne Terjesen har tidligere utgitt to sakprosabøker. P.S. Bildet er tatt i et sandtak på Jessheim.

Foto: Fredrik Arff

For Leas skyld av Marianne Terjesen

«For Leas skyld» av Marianne Terjesen.

Foto: Cappelen Damm
– Først og fremst har familiehistorien gjort at jeg gjennom mange år har interessert meg for, og lest mye om, temaene boken tar opp. Dette har kanskje også gjort det lettere for meg å leve meg inn i mine hovedpersoners historie, forteller Marianne Terjesen til NRK.no.

Marianne Terjesen jobber til vanlig som journalist i NRK Rogaland, og har tidligere utgitt to sakprosabøker: reportasjeboken «Reisen til byen som ikke finnes» i 1989 og biografien «Kitty Kielland - et portrett» i 1999.

«For Leas skyld» er Terjesens skjønnlitterære debut. Boken handler om 14 år gamle Mariam Borchert og lillesøsteren hennes, Lea, som i 1938 blir sendt fra hjembyen i Tyskland til venner Budapest.

Foreldrene håper jentene på denne måten skal slippe unna jødeforfølgelsene.

Noen år tidligere har den unge jødiske arkitekten Peter Friedmann reist fra Wien til Haifa i Palestina (nå Israel), også det for å slippe unna de truende utsiktene for jøder i Europa.

Miriam og Peter møtes så i Haifa etter krigen.

– Der forsøker de sammen å skape seg nye liv på ruinene av sin tidligere tilværelse - i et Palestina i store forandringer i årene rundt etableringen av staten Israel, forklarer forfatteren.

LES OGSÅ: Bomann-Larsen om den nye kongebiografien

Fortvilelse over situasjonen

«For Leas skyld» er kjærlighetsroman, samtidig som den forsøker å gi et bilde av bakgrunnen til en konflikt mange av oss hører om nesten daglig.

Med to sakprosabøker bak seg, hvorfor har forfatteren valgt å skrive skjønnlitteratur denne gangen?

– Utgangspunktet for å skrive denne boken var fortvilelsen over den fastlåste situasjonen mellom israelere og palestinere, og et forsøk på å forstå hvorfor den er blitt håpløs. Det er dette sammensatte og tvetydige som skjønnlitteraturen er så godt egnet til å utforske.

– Under arbeidet har jeg sett mer og mer hvordan de to ulykkelige folkene til ulike tider har hatt ledere som så å si konsekvent har valgt feil, der det har vært muligheter for tilnæring og forsoning.

LES OGSÅ: - Jobs var verdens verste sjef

Revet opp fra det vante

Selv om livshistoriene til Marianne Terjesens mor og bestefar har berøringspunkter med Miriams og Peters historie i romanen, er det ikke deres biografi hun har skrevet.

– Selv om min mor også måtte flykte fra Tyskland, er hennes historie forskjellig fra Miriams, bortsett fra at hun også blir revet opp fra det vante og trygge, og mister en normal ungdomstid, og med det en naturlig utvikling fra barn til voksen.

– Til romanpersonen Peter har jeg lånt en del fra min bestefars arbeid i Haifa og andre steder, men blandet fritt med fiksjon. Peters historie er forskjellig fra min bestefars. Personene i boken er altså mine og ingen andres. Men at den ene er arkitekt og den andre blir flyktning som ung pike, er nok ikke tilfeldig, mener Terjesen.

Forfatterens bestefar er den eneste virkelige personen som opptrer i «For Leas skyld», men som «byarkitekten», en biperson.

LES OGSÅ: Historien bak Kennedys kjente sitat

Setter seg ikke til doms

Diskusjoner om situasjonen i Israel og Palestina har lett for å bli polarisert og svart/hvit. Er sympatien i boken plassert hos en av partene?

– Sympatien i boken ligger hos alle de alminnelige menneskene på begge sider som er blitt ofre for - og deltakere i - striden, forteller Terjesen.

– Samtidig må man huske på at alminnelige mennesker også har et valg. Vi kan ikke løpe fra fortiden, men heller ikke klamre oss til den. Menneskene i boken takler dette på ulikt vis, og jeg opphøyer ikke meg selv til dommer over noen av dem - for hvem vet hvordan jeg eller andre ville ha reagert i tilsvarende situasjon.

LES OGSÅ: Dikt for dummies

Vet ikke det vi vet

Handlingen i «For Leas skyld» foregår på 1940- og 1950-tallet. Dette la føringer på hva som kunne fortelles, samt hva personene i boken kunne vite og tenke.

Samtidig ga dette forfatteren mulighet til å tenke friere, uavhengig av det vi i ettertid vet om historiens gang.

– Menneskene i boken vet ingenting om for eksempel 1967, og alt det vi vet i dag. Noe av det vanskeligste med å skrive den, har vært å gjøre det mens historien fremdeles utfolder seg i stadig nye, tragiske vendinger. Det har vært viktig for meg å stenge alt dette ute og forholde meg lojalt til mine personer og det de kan ha visst og ikke visst på den tiden boken foregår, forteller forfatteren.