Debutromanen ble til i en usann dagbok

Erica Löfström (35) debuterer med romanen «Sex, musikk og vold». Her møter vi Beatrice, en jente i 20-årene, som har vært en del av Löfströms liv siden hun var 10 år.

Erica Löfström

Når Erica Löfström skriver må hun være Beatrice. På samme måte tar hun på seg en maske når hun leser om henne.

Foto: Camilla Veka/NRK

Debutant Erica Löfström

Erica Löfström har prøvd å holde skrivingen på avstand lenge. Da hun deltok på et skrivekurs i Trondheim, ble hun oppfordret til å sende inn manus til et forlag.

Foto: Olga Magnusson

– Jeg har alltid elsket å lese, men noterer så mye i bøkene at det ikke er mer plass. Et sted i boken mister jeg den historien som er, og blander den med en egen versjon, sier Erica Löfström til NRK.no.

Heller ikke da hun skrev dagbok klarte hun å la virkeligheten være. Hun fant på ting og løy, og skrev om en slags virkelighet som ikke var hennes eget liv. Men det var likevel ikke et liv hun ønsket i steden for sitt eget.

Da hun var ti år gammel dukket Beatrice opp. Hun er hovedpersonen i Löfströms debutroman «Sex, musikk og vold». Ifølge forfatteren bruker Beatrice sex, musikk og vold som en slags «survival kit».

– Folk har sagt at man i boken får en innsikt i en psykisk syk persons virkelighet, men jeg har ikke tenkt at dette skal være en psykisk syk person. Boka er en beskrivelse av hvordan en person bruker verktøy for å klare seg, og for å håndtere sin livssituasjon og sin ganske kompliserte bakgrunn, sier Löfström.

Ikke bare negativt

Beatrice er en jente i begynnelsen av 20-årene som hater alt, spesielt seg selv. Hun studerer journalistikk i Stockholm, er rotløs, distanserer seg fra menneskene rundt seg, er ensom, utprøvende og seksuell. Men hun lider også av blant annet spiseforstyrrelser, noe Löfström til tider skildrer nokså billedlig.

Å svelta dama er ein annan metode. Då stikk ho for ein periode. Ho ligg ikkje lenger der og ruvar. Iblant blir dama svolten og skrik etter mat, feit mat, og då må eg etter kvart gi etter. Det lønner seg ikkje å utsetja det. Det er liksom uunngåelig. Så spyr eg sjølvsagt. Berre det som manglar. Det er det einaste som får kjerringa roleg for ei stund. Til neste gong.

Erica Löfström/Sex, musikk og vold, s. 56

Forfatteren mener det er viktig å få frem at spiseforstyrrelser og selvskading ikke bare er noe som er negativt.

– Det er et verktøy en person anvender for å kunne håndtere saker og få det bedre, understreker Löfström.

Den irriterende mannen

I og med at hovedpersonen i boka har vært med forfatteren siden hun var barn, har hun ingen anelse om hvor lang tid hun faktisk har brukt på «Sex, musikk og vold». Den er første bok i en planlagt og halvferdig trilogi.

– Bok nummer to er jeg nesten ferdig med. Beatrice kommer til å være hovedpersonen, men det er også to andre personer som kommer til å være litt sterkere og tar litt mer plass i de påfølgende bøkene enn i denne, avslører forfatteren.

Men som med Beatrice har også andre karakterer dukket opp mens Löfström har skrevet. I arbeidet med andre bok i trilogien var det en professor som skulle bli vanskelig å bli kvitt.

– Irriterende nok dukket det opp en mann som ikke ville flytte på seg, og han var ikke særlig velkommen inn i historien heller. Han er en eldre professor som bare tar mye plass, kanskje også fordi han er mann. Jeg hadd eingen kontroll over ham, og forstod ham ikke i starten. Jeg begynte å lure på om han skulle ta over det hele, sier hun, og legger til:

– Men nå vet jeg hvor han skal være, og hvor stor hans rolle vil bli.

Tenker som Beatrice

Erica Löfström som Beatrice

Löfström innrømmer at hun iblant lever litt gjennom Beatrice. På seg har hun ulvemasken som Beatrice bruker for å klare å møte folk, men som også har blitt en redning for Löfström når hun skal lese fra boka.

Foto: Camilla Veka/NRK

Löfström forsvinner i et eget univers når hun skriver, og lever seg inn i karakterene for å fortelle best mulig. Hun legger ikke skjul på at det til tider er svært krevende.

– Når jeg skriver hører jeg ikke, jeg ser ikke og jeg er redd. For eksempel med Beatrice, da må jeg være henne når jeg skriver, sier hun.

I motsetning til Löfström har Beatrice vanskeligheter med det sosiale møtet. Forfatteren klarte ikke å se hvordan hun skulle kunne lese fra sin egen bok, og innså at hun måtte gå inn i rollen som hovedpersonen.

– Hun trenger en beskyttende hinne, en maske, i møte med mennesker. På samme måte som jeg må være henne når jeg skriver, så må jeg ha på meg denne masken når jeg leser, sier Löfstrøm.

Gjelder også andre

Den svenske forfatteren tror mange vil kjenne seg igjen i Beatrices historie.

– Jeg tror for eksempel at denne skylden Beatrice føler for sin egen eksistens, er noe mange kan kjenne seg igjen i. Men det er jo ulikt hvordan man håndterer det man går gjennom ut fra hvilken tid man lever i, sier hun, og legger til:

– Moren har åpenbare psykiske problem og faren er alkoholiker. Det er veldig mange som lever med det at nære familiemedlemmer sliter. Men jeg tror ikke noen opplever i ung alder det Beatrice har opplevd, og vokser opp og blir helt A4. Det har jeg i hvert fall vanskelig for å se for meg.

Flere har påpekt for Löfström at de synes språket i boka kan virke kaotisk i starten. Selv synes hun språket er det samme fra start til slutt, men hun tror hun vet årsaken til at språket kan virke lettere litt ut i boka.

– Jeg er overbevist om at det er fordi leseren begynner å tenke slik hun gjør, og da er det helt naturlig. Da begynner man å oppleve det slik Beatrice gjør, sier Löfström.

Ho er annleis. Ser annleis ut. Folk tvingar henne til å diskutera. Korfor gjer du sånn? Korfor synest du sånn? Korfor et du sånn? Tvingar henne til slutt inn i en debatt ho ikkje kan vinna. Maten. Ho kan ikkje forklara den eigentlege årsaka. Blir still. Sluttar å diskutera. Dei held fram altfor lenge. Tenker kanskje at denne diskusjonen – om eg kan vinna den, er eg kanskje smartare likevel. Kanskje eg kan vinna likevel. Ho bleiknar til slutt. Still. Slik er det. No gurglar ho munnen. Vaskar toalettet, men gløymer randa ned til golvet. (...) Telefonen ringer. I rett tid. Ho spring ut. Smilet sit som det skal. Vakkert. Han høyrer stemma hennar bli gradvis svakare. Høyrer lyden av stemma hennar. Ikkje orda. Høyrer at det er alvor. Røyret på og rett i veggen. Beatrice på golvet på kjøkenet.
– Kva er det, vennen?
– Det er pappa. Han har ikkje nokon jobb lenger.
Ein pause og hulkinga frå den vesle kroppen i den store. Den store famnen. Rundt henne. Omslyngd.
– Han kjem til å drikka seg i hel.
– Men hadde han ikkje slutta?
– Jo. Det har han alltid. Han har vore utan jobb sidan november, men han har ikkje vilja uroa meg.
– Korfor gjer han det no, då?
– Han er dritings.
– Koseleg.
Held henne hardt. Veit at det blir vanskeleg for ein snart femti år gammal alkoholmisbrukar på arbeidsmarknaden.

Erica Löfström/Sex, musikk og vold, s. 72-73

Debuterer på nynorsk

Omslag Sex, musikk og vold, av Erica Löfström

Den i utgangspunktet svenske boka Sex, musikk og vold er gitt ut på Samlaget forlag, som gir ut litteratur på nynorsk.

Foto: Samlaget

Den svenske forfatteren jobber som forsker og bor til daglig i Trondheim, og man kan undre over hvorfor hun ønsket å debutere på norsk og ikke svensk. Löfström mener det er helt naturlig at hennes første bok er på nynorsk.

– Jeg bor her, kommer til å bo her, og har funnet et skrivemiljø for første gang. Grunnen til at det ble nynorsk er at det kjennes nærere svensk. Jeg forstår det nynorske bedre enn bokmål, og det har en viss nerve, sier hun.

Da Löfström skulle lese boka for første gang etter den var oversatt ble hun overrasket.

– Jeg fikk en leseropplevelse for første gang på mitt eget, og det er ganske fantastisk. Jeg lykkes å sjokkere meg selv, og kjente at det var noe der. Det har jeg aldri kunnet se før, innrømmer hun.

Forfatteren tror ikke troverdigheten til boka svekkes fordi den er på norsk når handlingen er lagt til Sverige. Hun roser oversetterne for å ha gått dypt inn i teksten og fanget essensen i den svenske historien på nynorsk.

– Det er viktig å betone at denne boka ikke bare er oversatt, den er mer gjendiktet. Jeg jobber mye med språket, og har nok en spesifikk måte å skrive på. De har oversatt historien slik at den kjennes lik min egen. På den måten er den mer nær originalen enn det en ren oversettelse ville vært, sier hun.

Gir seg ikke med det første

Drømmen er å kunne jobbe som forsker 50 prosent, og bruke resten av tiden på å skrive. I tillegg til de to siste bøkene i hennes planlagte trilogi om Beatrice har hun tre andre prosjekter på gang.

– Jeg holder på med to ganske ulike barnebøker. En har jeg skrevet på lenge, mens den andre kom til meg her om dagen. På den ene boka samarbeider jeg med en fantastisk kunstner og illustratør, så vi har tenkt å prøve å få gitt den ut, avslører Löfström.

Men et av bokprosjektene kan hun ikke ta all æren for selv.

– Det som er litt kult er at Beatrice skriver poesi. Det gjør ikke jeg. Men jeg holder på med en diktsamling som egentlig er hennes. Den er veldig mørk, seksuell og litt voldsom, forteller Löfström.