Sent i 1980 sitter en mann i en leilighet i Skovveien i Oslo og skriver fortellingen om det som ble hans liv. Han er gammel og snart skal han dø. Ute har han ikke vært på snart sju år – ikke etter at han sa både ”duddelsakk” og ”hoppeprins” i nærvær av kong Olav og ble kastet av trikken på Besserud.
Ubendig trang
Mannen som forteller er Bernhard Hval, lege, født i 1900, oppvokst på Besserud, under det man vil mene er et utmerket utgangspunkt. Allikevel; med det livet etter hvert har å by Bernhard, er det nesten underlig at han klarer seg såpass som han gjør. For, fremfor alt; Bernhard Hval er hva han selv kaller et kantete menneske. Det er så mye av ham selv han ikke kan styre, så man en trang: Det å lempe ut av seg de underligste språkblomster i de minst passende øyeblikk er bare en av dem. En annen er den ubendige trangen til å ta vare på, følge opp den eneste som er enda galere enn Bernhard selv, nemlig Notto Fipp fra Evje i Setesdal. Der Bernhard forsnakker seg, skjærer tenner, stamper i bakken, spytter, der GÅR Notto; går, så han kan tenke mindre.
Et spørsmål om stil
En frimodig omgang med faste uttrykk og talemåter – brukt og misbrukt, gjentatt, vrengt og snudd til det ugjenkjenneliges komikk – dette har vært et av Lars Saabye Christensens språklige bumerker. Et merke forfatteren har visst å bruke for hva det er verdt. Og mere til noen uheldige ganger – da det kunne se ut til å gå manér i den språklige leken og det kunne bli slitsomt. Men når det lykkes som det gjør her – kanskje mer enn noen gang – da er det en fest å lese. Du snøfter, humrer og ler – uten at den sørgmodige tonen over og under linjene slutter å klinge med. (Det sier jeg til tross for at Bernhard Hval, vår forteller, hevder at hans historie står på linjene – ikke mellom dem).
Absurd og drivende
Det er mer; denne historien, som fra minst en synsvinkel er nokså absurd, der fortelleren forgjeves kjemper mot sine tics og protesjeen hans går og går, den holdes sammen og drives fremover en prosa som, full av innfall, opprettholder en rytme, en intensitet og en fremdrift som med selvfølgelighet tar leseren i det billedlige slipset og drar ham uimotståelig gjennom begivenhetene og Bernhard Hvals mangslungne refleksjoner omkring dem.
Diagnostikk
For en Bernhard Hval av i dag ville vi hatt diagnoser å stille; Tourettes syndrom er én. Lars Saabye Christensen nærmer seg det kantete mennesket langs en annen logikk og andre premisser; Bernhard og hans samtids egne. Slik blir boken også en vandring inn i forholdsvis nær medisinsk historie, der vi følger Bernhards vei fra embetseksamen via en kort periode som assistentlege til likkjelleren på Rikshospitalet og dermed patologien, rettsmedisinen.
Utskudd og skakke mennesker har vi møtt før i Lars Saabye Christensens bøker. Men jeg kan ikke huske at det har skjedd med slik respekt, slikt alvor og vilje til innsikt. Der ligger også deler av denne tekstens tiltrekningskraft. Lenge har leseren ingen anelse om hvor dette bærer hen, men henger uansett fornøyd med, fordi selve reisen alene – fortellingen mens den fortelles – er grunn god nok.
Om det har vært litt så som så med Saabye Christensens forfatterskap et par bøkers tid, så er han med ”Bernhard Hvals forsnakkelser” ettertrykkelig tilbake.
