NRK Meny
Normal

Levende og engasjerende om Næss

Selv ønsket han ingen biografi, men nå foreligger den allikevel - den første biografien om Arne Næss. Forfatter Truls Gjefsen klarer ikke helt å fortelle hvor viktig Næss var som filosof, men mennesket Næss fremstår akkurat som han var. Spill levende, mener Knut Hoem.

Arne Næss

Truls Gjefsen har skrevet det som ifølge forlaget Cappelen Damm, er den første fullstendige biografien om filosofen Arne Næss.

Foto: Erlend Aas / Scanpix

Når livet omsider begynte å ebbe ut av bokseren, klatreren, filosofen, kvinnebedåreren og hyttemennesket Arne Næss, så var han oppsiktsvekkende lenge i stand til å spille tennis, forteller Truls Gjefsen i sin nye biografi. Da foreslo Næss riktignok gjerne at de skulle spille en variant inspirert av Mahatma Ghandi - der poenget ikke var å vinne, men å holde ballen i spill så lenge som å mulig.

Arne Næss. Et liv, av Truls Gjefsen
Foto: Cappelen Damm

La oss se dette som et bilde på hvordan Arne Næss hele tiden søkte den saklige argumentasjonen med godt funderte argumenter for og imot - heller enn å vinne diskusjonen. Han argumenterte så avvæpnende og med så mye varme at selv motstandere med bedre argumenter måtte gi tapt.

Filosofiens Miles Davis

Det slår meg igjen og igjen, som det har slått mange før meg. Det er så mye å lære av denne mannen, og gudene skal vite at det ikke er fordi han var feilfri. Arne Næss framstår som filosofiens svar på Miles Davis. Han hadde en tone og en stil som var unik, men lot seg også farge av synspunktene til de mange studentene som flokket seg rundt ham til ulike tider. Som ung og nyansatt professor endret han faget grunnleggende å være historisk orientert til bli et praktisk verktøy som kunne bidra til at vi fikk en dypere erkjennelse av hvordan vi kunne bruke filosofi i våre liv her og nå - det går som en rød tråd helt fra klassikeren «En del elementære logiske emner» kom ut i 1947 frem til bestselgeren «Livsfilosofi» fra 1999.

Kildebruk

Den manglende tilgangen på Næss sine private arkiver har ført til at biograf Truls Gjefsen i stor grad baserer seg på kilder som en del av oss kjenner fra før. Skildringen av den unge Næss er i flere passasjer basert på den flotte samtaleboken «Inn i filosofien» som Næss gav ut sammen med Inga Bostad. Andre utrolige historier, som da på pur trass og nyskjerrigehet Næss eksperimenterte med LSD på Berkley-universitetetet har vi, som Gjefsen også oppgir med kildehenvisning, kunnet lese i musikeren og filosofen David Rothenbergs bok «Gjør det vondt å tenke».

Levende

Forholdet til Spinoza, til Hans Skjervheim, diskusjonen rundt positivisme og økosofi er noen av de mange ballene Truls Gjefsens må holde i luften i denne boken. Det var, forstår vi, ikke alltid lett for omverdenen å vite hvor de hadde Arne Næss, og Gjefsen mangler litt av den autoriteten som skal til for å skjære igjennom og forklare, der hovedpersonen kunne fremstå som uklar. På tross av dette er det som om denne boken ikke kunne bli noe annet enn levende. Det er som om Arne Næss selv etter siden død, om enn noe motvillig, fortsetter å dele med seg av sin kunnskapstørst og sitt livsbejaende univers.