87-åringen er fra Syria, men bor nå i Paris, etter mange år i landflyktighet i Libanon. Han skriver på arabisk, snakker fransk, og får energi av å møte et publikum å diskutere med.
NRK møter Adonis, som hver høst figurerer som favoritt til å få Nobels litteraturpris, i Stavanger. Han er gjest på litteraturfestivalen Kapittel.
Poeten har nettopp holdt diktopplesning foran et engasjert publikum, og står omringet av syriske flyktninger som vil ha en selfie med sin berømte landsmann.
Vet han provoserer
Kvelden før trakk han også fullt hus til foredraget «Kan islam reformeres?» Adonis setter pris på dialog. I stedet for å dosere på fransk til et norsk publikum via oversetteren Naïd Mubalegh, åpnet poeten opp for spørsmål fra salen.
– Poesi er det motsatte av religion, postulerte han.
– Der religionen, enten det er islam, kristendom eller jødedom, gir entydige og udiskutable svar, der stiller poesien spørsmål. Der religionen vil lukke, vil poesien åpne opp. Enhver arabisk poet vil være imot den hellige boken, «Koranen», sier Adonis, og vet at han vil provosere mange.
Han mener likevel at arabiske poeter lar seg inspirere av islam, og av begrepet Gud. Adonis vil den institusjonaliserte religionen til livs, den som presenterer regler og påbud og påtvinges folket.
Han kritiserer ikke enkeltmenneskets individuelle åndsliv.
Etterlyser reform innenfra
På spørsmålet om islam kan reformeres, svarer han nei. Løsningen er å skille religion og stat. I boken «Vold og islam. Samtaler med Houria Abdelouahed» som kom på norsk i fjor, diskuterer poeten den ekstreme volden i det politiske islam.
I boken skriver han om hvordan det kunne gå så galt med den arabiske våren:
«I et samfunn som det arabiske kan man ikke lage revolusjon uten at revolusjonen er basert på sekularitet.»
Han mener at Vesten må hjelpe arabiske land med å få til en revolusjon innenfra. Men det tar tid.
– Man kan ikke velte om på en 1500 år gammel tradisjon på få år, enn si måneder og uker, sier Adonis.
– Poesien virker langsiktig
Poeten synes likevel at politiske poeter er dårlige poeter. Han har ingen tro på diktningen i seg selv som politisk virkemiddel.
– Poesien kan ikke gjøre statskupp eller drepe en tyrann. Dermed er det ikke sagt at litteraturen ikke kan være revolusjonerende. Den arabiske litteraturen har revolusjonert synet på kjærligheten, på kvinnens posisjon i samfunnet, på oppfatningen av forholdet mellom jeg og de andre. Poesien virker langsiktig, den er kraftfull og revolusjonerer på helt andre måter enn politikken.
Han valgte selv å forlate islam.
– Jeg var så heldig å vokse opp med en far som aldri var autoritær, aldri dømmende.