NRK Meny
Normal

Vakkert om sauebondens liv

Sauebonden James Rebanks viser frem det usynlige arbeidet som er med på å skape Englands vakreste kulturlandskap. Det er blitt til gjennom generasjoners strev og overlevering av kunnskap fra far til sønn. Slikt krever respekt, mener han.

Sauebondens liv

Parring, lamming, klipping, auksjonering. Årets mange gjøremål blir beskrevet i James Rebanks nydelige fortelling om hans eget liv som sauebonde.

Blir du ikke fascinert av det engelske fjell-landskapet etter å ha lest James Rebanks' fortelling fra en sauebondes liv, blir du det aldri.

Boken hans, som er en samling tanker og anekdoter fra hans eget liv med sauene, ble en hit både blant lesere og anmeldere i England i fjor. Nå er det nordmenns tur til å oppdage utfordringene og gledene ved å drive sauegård helt mot Englands yttergrense i nord, i det barske Lake District.

Om det synes like barskt for en norsk leser som for en dresskledd londoner, tviler jeg på. Derimot skulle historiene vekke mer gjenkjennelse hos en befolkning der også en betydelig andel byfolk kun er en generasjon eller to unna bygdelivet.

Synliggjøre de usynlige

James Rebanks

Han fører tradisjonen videre og slår et slag for en usynlig arbeider: Den nord-engelske sauebonden. James Rebanks driver sauegård i The Lake District og tvitrer om det på en blogg med 80 000 følgere.

Foto: Eamonn McCabe

James Rebanks har et prisverdig prosjekt. Han vil øke respekten for engelske sauebønder, lyse opp alt det usynlige arbeidet som hver dag gjøres for at kulturlandskapet som så mange engelske turister (og tidligere romantiske diktere) elsker, med grønne gressganger og solide steingjerder, skal holdes i hevd. Han er selv sauebonde, oppdratt til et liv på heiene av far og farfar. Samtidig er han ekspertrådgiver for UNESCOs verdensarv-program.

Rebanks lykkes svært godt med å vise frem den nordengelske sauebonden, en art han selv er et eksemplar av, uten at han vil trekke seg selv og familien frem som et stjerne-eksempel.

Likevel kan det bli litt for vakkert, iblant, den uforbeholdne hyllesten til farfarens genuine kjennskap til sauerasenes kvaliteter, lovprisingen av farens kompromissløse arbeidsmoral og stadige små kommentarer om at intelligens ikke har med akademisk utdannelse å gjøre, men like godt kan finnes hos dem som vier livet sitt til manuelt arbeid.

Skolegang og studier

Selv er han egentlig et unikum. Etter en skolegang han hatet, der han strøk til ungdomsskole-eksamen og bare lengtet til sauene og fjellene, fikk han på et tidspunkt interesse for boklig lærdom. Han begynte på kveldskurs med alenemødre og kom inn som student ved universitetet i Oxford. Interessen for bøker kom fra moren, forteller han, og ble en nødvendig fluktmulighet da arbeidet tett på faren ble for konfliktfylt.

Hadde dette vært en roman, ville motsetningene til de som gikk foran vært aksentuert. Bruddet ville vært mer dramatisk, reisen til «sivilisasjon og utdannelse» et viktig vendepunkt i den unge mannens liv.

I James Rebanks langsomme, nesten mediterende selvbiografiske fortelling blir årene ved Oxford nærmest nevnt i forbifarten. Det er arbeidet på gården, tradisjonen båret videre gjennom århundrers erfaring, som gis vekt og verdi, fortalt gjennom dagboksnotater, tilbakeblikk og arbeidsoppgaver som fordeler seg over de fire årstidene.

Hverdagslig og vakkert

James Rebanks skriver lett, nøkternt. Det fysiske arbeidet med så mye slit, men også så mye glede, formidles med en stor tilstedeværelse. Han anerkjenner verdien i de små ting. Av og til kan han også la landskapet inspirere ham til å bli rent lyrisk:

Sankerne driver sauene hjemover. De strømmer bortover som om de skulle vært skyggen av skyene som stryker over de laveste fjellsidene.

James Rebanks / Sauebindens liv (s. 47)

Maskulin

Dette er en maskulin historie. Riktignok er en av naboene, en driftig og durkdreven sauebonde, av hunkjønn. Men i Rebanks fortelling er det far, farfar, ham selv og nå sønnen som utgjør klanen. Kvinnene er med på sidelinjen, bare, de lager mat, er skoleflinke og holder hjemmet sammen. Døtrene er stolte og lykkelige når de kan være med og ta imot et lam. Men det er sønnen som allerede som toåring begynner å gi instrukser om hvordan han vil drive sauehold.

Tilbake til naturen

Interessen for noe opprinnelig, sansen for økologi og naturvern er i dag større enn på lenge. Dette gjør seg også gjeldende i litteraturen, både i fiksjonen og sakprosaen. En islandsk slektning av Rebanks' historie kan være den vidunderlige, lille romanen «Svar på brev frå Helga» av Bergsveinn Birgisson. En norsk fetter er Roy Jacobsens kjærlige beskrivelse av fiskerbøndene på Nordlandskysten i romanen «De usynlige».

Hege Mehren har gjort et fint arbeid med den norske oversettelsen. Jeg tviler ikke på at «Sauebondens liv» også vil finne mange begeistrede norske lesere.