NRK Meny
Normal

Kort og godt fra Island

Islandske Gyrðir Elíasson, vinner av Nordisk råds litteraturpris i 2011, er tilbake med ny novellesamling, «Koparåker». Underfundig stillfarent, men også morsomt og på kanten til det skumle.

Gyrdir Eliasson

Gyrðir Elíasson skriver kortfattet og tett i «Koparåker». Flere av novellene fyller ikke mer enn en drøy side eller to.

Foto: Johannes Jansson/norden.org

Gyrðir Elíassons nye novellesamling på norsk – heter altså «Koparåker», en direkte referanse til Charles Dickens og «David Copperfield». Tittelnovellen er kanskje den som sterkest roper på leserens latter.

Gjenkjennelig Eliasson

Koparåker

– Det finnes få svake noveller i samlingen, men ikke alle er like gode. Et par er så hverdagslige at de glipper min interesse. De beste, om de er stillfarne eller bærer ubehag med seg, er rene løft for en novelleleser, skriver litteraturkritiker Leif Ekle.

Elíasson har gitt ut en lang rekke bøker siden debuten i 1983.

Jeg har bare lest tre av de seks utgivelsene som er kommet på norsk til nå. På den bakgrunnen er den nye samlingen gjenkjennelig i form og tilnærming, uten at det svekker opplevelsen.

Kort og tett

Elíasson skriver kortfattet og tett. Flere av novellene fyller ikke mer enn en drøy side eller to. Få strekker seg lenger enn tre-fire.

Naturen er også nærværende i tekstene, tett og detaljert observert – gjerne i form av småting, nesten som distraksjoner.

Flere av jeg-fortellerne er barn, eller de er voksne som husker hendelser i barndommen. Tekstene er ofte preget av korte, luftige innblikk i brokker av liv. Begrunnelsen for hvor det slutter og begynner kan være diffus, noe som samtidig, og overraskende nok, skjerper leserens tilstedeværelse og interesse.

Hverdag og uvirkelighet

Tilsynelatende kan Elíassons noveller i blant handle om lite annet enn hverdagslige observasjoner, helt til det kommer en vri på de siste linjene som støkker leseren eller snur det hele opp ned. Ikke minst gjelder det i noveller som nærmer seg utkanten av skrekksjangeren og kanskje kan gi assosiasjoner til en Edgar Allan Poe og hans etterkommere.

Et eksempel på denne gruppen tekster er novellen der vi møter forfatteren som, mens han arbeider med en artikkel om Walt Whitmans «Grasstrå», plutselig har hinmannen selv på besøk i skrivestua.

Viktigst i inntrykket av «Koparåker» er allikevel en rolig stemning av det som ikke blir sagt. En underliggende humor er nevnt. Det kan være vanskelig å bestemme seg for om det er tragedie eller spøk leseren har med å gjøre.

God oversettelse

Elíassons noveller bekrefter en idé om Island og islandsk være- og tenkemåte. Naturen og omgivelsene gjør sitt til dette, men også stemnings- og toneleiet. Det er ikke lett å sette fingeren på hva dette bunner i, men Oskar Vistdals fine oversettelse bidrar utvilsomt.

Vistdal er blitt Elíassons faste oversetter i Norge og fikk i fjor Bastian-prisen for beste skjønnlitterære oversettelse – for Eliassons roman «Utsyn frå sørglaset». Vistdals nynorsk er iblant nesten arkaisk, med sjeldent brukte ord og nesten sære uttrykksformer. En styrke for tekstens originalitet.

Det finnes få svake noveller i samlingen, men ikke alle er like gode. Et par er så hverdagslige at de glipper min interesse. De beste, om de er stillfarne eller bærer ubehag med seg, er rene løft for en novelleleser.