1976, 1977 og årene før, selve kjernetida i romanen «En by i brann», var innholdstunge år i New Yorks historie. USA feiret 200-årsjubileum i -76. Byens finanser havnet i en svær krise, som i 1975 var timer unna å slå byen konkurs. Appeller til føderale myndigheter og president Ford var mildt sagt forgjeves.
Til slutt, og i aller siste øyeblikk, var det lærernes pensjonsfond som lånte byen de pengene som fikk økonomien over den bratteste kneika.
Sosial uro
Budsjettkuttene og innsparingene varte imidlertid ved og utløste mye, til dels voldsom sosial uro. Generell kriminalitet, voldtekter, prostitusjon og narkotika grep om seg, mens politi- og brannvesen ble skåret ned for å holde økonomien i gang.
Flere bydeler ble stadig stukket i brann. Utbrente bolighus for fattigfolk ble et stadig mer vanlig syn; branner påsatt av innbyggere for å komme vekk til noe bedre, av huseiere for forsikringspengene, av politiske eventyrere på venstresida med håp om at krisemaksimering var veien til revolusjonen. Som den lille gruppen i vår roman; Den posthumanistiske falanksen. Intet mindre!
Strømmen gikk
Alt dette nådde et slags toppunkt den 13. juli 1977, da lynnedslag tok strømmen i hele byen. Molotovcocktails og fyrstikker utløste mer enn 100 branner før strømmen kom på igjen etter 25 timer. 1600 forretninger ble plyndret.
Til og med de som sto bak plyndringen, ble ranet på gatene dette døgnet, skrev New York Post. I disse timene kulminerer også «En by i brann». Tro meg, det er bryet verdt å komme lesende dit.
Lappeteppe
– «En by i brann» er en bevegende og svært underholdende bok, der tiden selv svever over hver side. Den har også elementer av kriminalromanen – uten å falle inn i sjangeren, mener litteraturkritiker Leif Ekle.
Alle disse begivenhetene er deler av det digre lappeteppet som utgjør fundamentet for Garth Risk Hallbergs roman. På denne scenen, plasserer forfatteren sine mennesker og relasjonene, forbindelsene dem imellom. De kommer fra byens finanselite og borgerskap, fra middelklassen, sliterne, en politimann, kunstnere og musikere, rabulister, manipulatorer og kjeltringer. For ikke å nevne den italienske fyrverkerimesteren og journalisten som vil skrive historien hans.
Svært interessant, er Hallbergs kobling av de ulike karakterene som halvparter – av en far-sønn-relasjon, en mellom mor og datter, søskenpar, kjærester, elskende og ektepar, fiender og venner, etterforsker og offer.
Faktisk er det ikke enkelt å peke ut én enkelt eller et par hovedpersoner – utover byen selv. I stedet veves menneskene og deres relasjoner til hverandre inn i den historien som fortelles – i store oversiktsbilder og i minutiøs detalj. Hallbergs språk er ukunstlet og samtidig rikt og levende. Dialogene er fjellstø i all sin avkledde menneskelighet, karakterene tydelige produkter av sine respektive miljø. Og mens det langsomt drivende forløpet vikles ut foran leseren, får vi innfallsvinkler til 70- tallets kunst, til New Yorks punkscene, til økonomi og politikk.
Formuleringskraft
Underveis kjennes det i blant som om denne boken rommer hele det sene 70-tallet, i alle fall den amerikanske delen av det. Forfatterens beherskelse av sin research, sin egen historiske, kunstneriske og menneskelige teft er formidabel. Kombinert med en krystallklar formuleringsevne, vil jeg som leser bare gi meg over og la teksten dra meg gjennom de nesten 1000 sidene.
Det merkelige; jeg opplever det ikke for langt, vil bare videre, få hull på det mysteriet om hva som hendte med den unge jenta, med journalisten – de som er gjemt inne blant alt det andre.
Den store amerikanske romanen
«En by i brann» er en bevegende og svært underholdende bok, der tiden selv svever over hver side. Den har også elementer av kriminalromanen – uten å falle inn i sjangeren. For å si det med en amerikansk kritiker. «En by i brann» er like mye en krim som Moby Dick handler om en fisketur.
Det er gjort utallige forsøk, gode og mindre vellykkede, på å skrive Den store amerikanske romanen. «En by i brann» er et av de svært gode.
Oversatt av Børge Lund.
