I «Alle dagers ende» dør vår halvt jødiske heltinne flere ganger, for så å vekkes til live i såkalte intermezzi. Det er italiensk begrep for mellomspill, og i dag ofte brukt for å betegne den musikken du hører mellom aktene i operaer.
En kule gjennom pannen
Allerede før hennes ett års bursdag slutter hjertet hennes å slå, før hun så gjenoppstår som sulten jentunge i et vinterlig og iskaldt Wien på tampen av den første verdenskrig. Der får hun servert en kule gjennom skallen i en hestedrosje, før hun dukker opp igjen som troende kommunist i Moskva på trettitallet.
Så blir hun likvidert av Stalins agenter, for deretter å komme sterkt tilbake som partilojal forfatterinne i DDR. Der ramler hun ned trappen og slår seg i hjel foran øynene på sin 17 år gamle sønn, før Erpenbeck lar henne gjenoppstå igjen, og dø gammel og mett av dage på et gamlehjem i det gjenforente Tyskland.
«Alle dagers ende» er på mange måter romanen skrevet som en sang, der århundret kommer til syne i de enkelte versene. Hvis det finnes et refreng i denne romansangen, så er det at alle dager tar slutt, livet tar slutt, men for de etterlatte går livet videre.
Uhyre velkomponert
Jenny Erpenbeck stammer fra den kulturelle adelen i det tidligere DDR. Farmoren hennes, Hedda Zinner, var selv en feiret og prisbelønnet forfatter. I denne typen familier er det fort gjort å henfalle til nostalgi, der du sitter omgitt av dine forfedres dyre mahognimøbler.
Tankemønstre og holdninger fra dette ikke lenger eksisterende landet bærer hun med seg både i «Alle dagers ende» og i « », som er hennes andre roman på norsk. Men i motsetning til enkelte av sine østtyske kolleger stopper hun ikke der. Hennes litteratur krysser grensene, slik også hennes romanpersoner blir tvunget til å gjøre.
«Et helt århundre har jeg løftet med mine armer » sukker den nitti år gamle kvinnen mot slutten av boken. Å løfte frem et helt århundre kan også stå som overskrift for den oppgaven forfatteren har gitt seg selv, og som hun løser på strålende vis i denne uhyre velkomponerte romanen.
Passer for deg som:
- har sett Wes Andersons «The Grand Budapest Hotel», Lars von Triers «Breaking the Waves» og «Dogville» og Michael Hanekes «Det hvite båndet», og drømt om å lese en litterær blanding av disse
Flere anmeldelser fra NRK
Når døden brått og utan god grunn hentar ein av dei fire sønene til Naja Marie Aidt, bryt både forfattaren og språket saman. Boka om kollapsen og vegen tilbake er uhyre sterk lesnad.
Zadie Smiths nye roman, «Swing Time», er lett å trampe takten til, men vanskelegare å bli klok på. Bortsett frå at vi reiser rundt kloden, kvar skal vi?
«Med blodig forsett» er en historisk kriminalroman som blander skotske leilendingers harde kår med samtidens gryende interesse for nye, psykologiske etterforskningsmetoder.
