Taxi for B.A. Beckström

"Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu" tar litt for lang tid og spriker i mange retninger. Men den har høy sjarmfaktor, og jeg lot meg underholde, bevares!

Edmund Austigard

Edmund Austigard fortsetter i fabulerende, humoristisk stil med sin bok nummer to.

Foto: Herborg Pedersen / Det norske samlaget

Edmund Austigard er flink til å fortelle historier. Han er en humorist, som i blant glimter til med svært presise og lattervekkende obervasjoner av en ensom og fryktsom gjennomsnittsmann. Men han er også pratsom. Forfatteren bruker vel lang tid på å komme videre i sin surrealistiske fortelling. Mange tråder kastes ut, langt fra de fleste nøstes inn igjen.

Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu

Edmund Austigard: Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu. Samlaget 2007

Men kanskje skal man ikke lete så inderlig etter underliggende alvor i Edmund Austigards roman. Kanskje ikke måle den med streng kritiker-statistikk: Hvor er den røde tråden, hva er den egentlige hensikten, hva vil forfatteren med alt dette tullet?

Lattervekkende

For tullete er det. Humoristisk. Om vi skratter av 92 år gamle B. A. Beckström, så ler vi også av oss selv.

Beckström har vært statistiker i hele sin lange yrkeskarrière. En jobb han også har tatt med seg hjem. Han plages over å være et avvik i levealder-statistikken. På 50-tallet måtte han forlate skøyte-EM på Bislett midt i 10 000-meteren, fordi han nå hadde overvært 2,8 skøyteløp dette året, og det var nettopp det en gjennomsnittsnordmann gjorde på de tider. Men gamle Beckström har ett oppheng til. Furu. Som siste gren av det svenske skogsimperiet Beckström har han lært seg kunsten å danse på furu. Han har lært seg å høvle med treet, og aldri tråkke to ganger på samme sted på gulvet. Det myke materialet må ikke få merker, og Beckström vil ikke sette spor etter seg.

Om å sette spor

Så har han da heller ingen skygge. Og ikke setter han spor i løs sne. Hva er det for noe mystisk med Beckström? Har han noen gang levd i tiden, grepet øyeblikket og tatt del?

Vi følger ham en julaften, samme dag som han fyller 92 år. Telefonen ringer (for første gang på måneder) og det er tante Åsta på 97 som ligger for døden. Hvis ikke B.A. kan oppvise en ektefødt arving, går familieformuen til diverse militære foreninger. B.A. legger ut på en reise, i taxien til Ali Butros Ali, som omtales og omtaler seg selv som "sognepakkis". Han blir en fargerik motpol til gamle B.A., som nok har sine fordommer mot mørkhudede taxisjåfører,  men mon ikke de to finner hverandre på taxituren inn i de svenske skoger...

Presise observasjoner

Edmund Austigard skriver frem svært gode scener der gamle Beckström strever med ikke å vekke oppmerksomhet. Redselen for hva de andre vil si og tenke er utlagt i n'te potens, og blir derfor ustyrtelig komisk, men ikke desto mindre gjenkjennelig.

Parallelt med Beckströms store reise, der han for første gang i livet må trå ut av sitt varsomme gjennomsnittsliv, forbereder hans gamle nabo et juleinnslag til NRKs Dagsrevyen. Han er inspirert av tanken om å høvle med veden - i hans program skal ingen kvister stikke seg ut, det strømlinjeformede og ufarlige er blitt hans devise. Her oppviser Austigard en viss ironi, uten å bli bombastisk moraliserende.

Noen innvendinger til denne lystige historien har jeg likevel. Austigard er svært pratsom, han gjentar seg selv og bruker mange setninger på å nå frem. Den logiske stringensen er heller  ikke plettfri. Men så er ikke dette en bok av gjennomsnitts-slaget. Det er en fortelling som sprenger seg ut av dusinet, ut av realismen, og som hever seg ved hjelp av en god porsjon sjarm.