En depressiv fortelling om Sverige

I boken «Svenske tilstander. En reise til et fremmed land», forteller Bjarne Riiser Gundersen om hvordan han strevde med å få kontakt med sine svenske medstudenter da han studerte landets lyrikk i Lund, sent på nittitallet.

Til slutt gav han opp, og oppsøkte isteden andre nordmenn som studerte i denne tradisjonsrike universitetsbyen.

På tur i randsonen

Når han så vender tilbake tjue år senere fremstår landet like fremmed og annerledes som det gjorde da han studerte der.

Kanskje har det noe med forfatterens valg av vinkling å gjøre? Selv om Riiser Gundersen er mer venstrevridd enn Frps Sylvi Listhaug, og helt klart kan både lese, skrive og behandle kilder, så ender også han opp med å bevege seg i randsonene av byene og på ytterfløyene.

Billige håndgranater

Hans reise starter i Malmø, «en by hvor kriminelle gjenger rekrutterer medarbeidere stadig lenger ned i barnekullene, og en håndgranat koster mindre enn en falafel». Her treffer han journalisten Lars Åberg, som i sin bok «Framtidsstaden» skildrer et Malmö som er i ferd med å skli ut av kontroll.

Ferden går så videre til hans gamle studiested Lund, hvor dagens ledende skikkelser i det høyrepopulistiske partiet Sverigedemokratarna også studerte på nittitallet.

Dype røtter

Bjarne Riiser Gundersen er utdannet idéhistoriker, og er kanskje på sitt beste når han skildrer hvordan den nye høyrebevegelsen søkte sine ideologiske røtter hos Theodor Holmberg og «Unghögern» tidlig i det tjuende århundret.

Partileder Jimmie Åkesson og partiideolog Mattias Karlsson var å finne blant de nasjonalistiske studentene som møttes hvert år i nettopp Lund, for å lese den svenske biskopen Esaias Tegnérs dikt «Karl XII» på den svenske hærførerkongens dødsdag den 30. november.

Fosterlandssvensk

Tegnér var også blant de svenske lyrikerne Riiser Gundersen leste da han studerte i Lund. At Tegnér kunne bli i overkant fosterlandssvensk og svulstig har også andre norske forfattere bitt seg merke i. Aasmund Olavson Vinje kritiserte i «Ferdaminne frå sumaren 1860» nettopp Tegnér for sin tåpelige hyllest til Karl den tolvte, som sendte "sine smågutar» mot Norge.

Allikevel går det an å spørre hvor representativ Tegnér er, når man skal lage en fortelling om dagens Sverige. Det må da finnes nok av lyrikere å ta av som ikke skriver dikt fulle av «storsvensk livsfølelse»?

Mye om innvandring

Hva med Bellmann? Taube? Tranströmer? Boye? Vreeswijk? Eller for å ta noen trubadurer blant de nålevende: Petter og Laleh?

Resten av turen fortsetter i samme nedstemte toneleie, selv om verken forfatteren og enkelte av kildene har noe ønske om å fremstå som dommedagsprofeter. Når boken allikevel får et nokså monotont preg, skyldes det trolig at samtalene med menneskene forfatteren møter underveis kretser rundt hvordan Sverige har håndtert innvandringen til landet, og da spesielt det relativt store antallet som kom i kjølvannet av krigen i Syria i 2015.

Vissen midtsommerstang

Det er i det hele tatt ikke mye å rope hurra for i dette fremmede skumringslandet. Her er det lite igjen av allsang, evigvarende «fikaraster», duppende fiskesnører og «sommarnattens leende» blant rødmalte stugor i skjærgårdsidyll. Landet er ødelagt av ukontrollert innvandring og økonomisk liberalisme.

Selv midtsommerstangen har visnet når den norske journalisten kommer forbi.

Hvorfor var han ikke der da de reiste den? Alle som har vært mye i Sverige om sommeren vet at den stangen etter hvert ser litt pjusk ut. På den annen side er det lite som slår en svensk midtsommerkveld når sommeren står for døren, og stangen står der ferdig pyntet med bladene lysende, ferske og grønne.