Hopp til innhold
Anmeldelse

Romantikk, vennskap og klisjeer

Hva får man hvis man lar fem sterke kvinner stå opp mot et regime av menn i flanell? Og legger til hester, soloppganger og fattige barn? Svar: En underholdende klisjégalopp fra Jojo Moyes.

Jojo Moyes

FORELSKET I EN SANN HISTORIE: «Jeg forelsket meg i et sted og i menneskene der» skriver Jojo Moyes i etterordet. Kanskje gjorde den forelskelsen henne litt blind for klisjeene.

Foto: Penguin UK
Bok

Over horisonten

Jojo Moyes

Roman

2019

Bastion

Mellom 1936 og 1943 pågikk et unikt politisk leseprosjekt i USA. «WPAs program for ridende bibliotekarer» brakte på sitt beste bøker, informasjon og historier til hundretusenvis av fattige i grisgrendte strøk over hele kontinentet.

Det er et knippe av disse bibliotekarene som nå har blitt til heltinner i «Over horisonten».

Det var en gang i Amerika

Alice er en vilter og søt britisk sosietetskvinne som faller pladask for amerikaneren Bennet Van Cleve og blir med ham tilbake til USA, hvor «det nye livet» blir noe helt annet enn det hun har sett for seg.

Ikke bare må hun bo i samme hus som sin rasistiske og kvinnefiendtlige svigerfar, en gruveeier med alt annet enn edle hensikter. Den veike og jålete ektemannen leverer heller ikke på soverommet (og har en kjæreste fra før).

Når alt ser som mørkest ut, finner Alice redningen i villstyringen Margery og hennes ridende bibliotekar-venninner. Alice finner sakte, men sikkert tilbake til seg selv gjennom møtet med den ville naturen, litteraturen og vennskapet mellom sterke kvinneskikkelser som tør å være annerledes.

Farlige kvinner til hest

Med hjerte for bøkenes unike verdi og de fattige familiene i det røffe gruvesamfunnet, trosser bibliotekarene gammeldagse normer og menn med makt, og rir ut i soloppgangen for å spre både litteratur, informasjon – og seksualopplysning.

Noe slikt tåles ikke i 1930-tallets USA, og etter hvert er det mer enn det lille biblioteket som er truet med nedleggelse. Kvinnene må stoppes.

Akkurat dette viser seg å være noe av det vanskeligste med denne romanen. Med hester, solnedganger og slemme menn, blir det akk så mye lettere galoppere i klisjeer. Og dem er det mange av i «Over horisonten».

Underholdningens pris

Uansett. Dette må det være lov å si uten å skamme seg:

Noen ganger har man ikke krefter og lyst til å kjempe seg gjennom den store og vanskelige litteraturen. Til å analysere og finne store svar mellom linjene. Til å frydes over språkets krumspring og tegnsettingens rytmiske betydning. Noen ganger vil man bare lene seg tilbake, åpne ei bok, og forsvinne inn i en god historie fylt av heltinner, gjenkjennelige dilemmaer og jakten på kjærligheten.

I slike stunder er Jojo Moyes en god venninne. Hun vet hvordan hun skal underholde.

Flaue fnis

«Over horisonten» er en underholdende bok. Historien drives fremover og det skal ikke stå på handlinga. Men i sin fascinasjon for materialet om de heltemodige bibliotekarene, mister Moyes det hun er best til: Å skrive frem sjarmerende typer med flere lag.

Moyes er bedre når hun opererer i vår tid, med moderne kjærlighetsdilemmaer, mennesker med klumsete sjarm og rare strømpebukser. Kanskje finnes ikke de dypeste lag der heller, men jeg tror på menneskene og kjærlighetstrøbbelet deres.

I årets bok er det vanskelig å ikke fnise av klein romantikk:

Han så ned på henne, på øynene hennes som var store og sørgmodige, som tryglet ham om å elske henne. Og kanskje det var noe i uttrykket hennes akkurat da som ingen mann ved sine fulle fem kunne motstå, for han sukket, la armen rundt henne og lot henne få krype inntil brystet hans.

Jojo Moyes, «Over horisonten»

«Over horisonten» er (som både bokomslag og tittel mer enn antyder) full av sjablonger og arketyper. De slemme er bare slemme og de snille bare snille – og absolutt ingenting skjer mellom linjene.

Derfor er nok også historien like fort glemt som den er lest. Uten sjarmen og humoren fra de tidligere bøkene, plasserer Moyes seg dessverre et skritt nærmere den beryktede kioskhylla.

Neste gang håper jeg hun er tilbake i hylla for romantiske komedier i bokform.

Det er der hun hører hjemme.