Nøkterne brev fra tyske okkupanter

«Veien til Auschwitz ble bygget på hat, men brolagt med uvitenhet», har Hitler-biografen Ian Kershaw skrevet en gang.

Denne tilsynelatende uvitenheten gjennomsyrer også de brevene det unge paret Trudel og Georg Bauer sendte til foreldre og hverandre under og etter krigen.

Tysk forelskelse i et okkupert Norge

De møttes på jobben i Victoria Terrasse i 1941. Han var fra München, Untersturmführer i SS, og ansatt i Sikkerhetstjenesten. Hun hadde reist fra Berlin, for å bli kontordame i Rikskommissariatet.

Snart var de et par, fikk noen gode år sammen i det okkuperte Oslo (kan det virke som), inntil han havnet i kasjotten på Akershus festning og hun i interneringsleir på Lillehammer. Begge kom seg noenlunde helskinnet til hjemlandet. Han fikk en kort straff, hun slapp unna. Snart kunne de starte et vanlig familieliv i Etterkrigs-Tyskland med folkevogn og ferieturer til Tyrol.

Kinkige brev

Brev de to sendte hjem til foreldrene, og etter hvert også til hverandre er altså den viktige, men noe kinkige hovedkilden i Gudmund Morens bok. Under okkupasjonsårene er disse brevene stort sett solskinnshistorier de to unge byråkratene sender hjem til sine foreldre, slik brev til foreldre gjerne er. Bildet vi får av hvordan livet som ung okkupant i Oslo blir da noe overfladisk. Hva de eventuelt fortalte til datteren om denne tiden forteller boken lite om.

Når freden kommer, og de begynner å sende brev til hverandre, stiger temperaturen i fortellingen, men også da skriver de to til dels med påholden penn. Brevene blir da lest av sensuren, og de får også bare skrive et visst antall linjer. Alle disse begrensningene forteller selvsagt også en historie, og Gudmund Moren er med oss hele veien som en bunnsolid kritisk betrakter til det som skjer.

Spennende på Akershus

Det er i skildringene Trudel og Georgs tid i norsk fangenskap at jeg får følelsen av at boken har mest nytt å bringe til torgs. Å få være flue på veggen i en norsk interneringsleir anno 1945 er jo ikke hverdagskost for de fleste av oss.

Også interessant er skildringen av Georg Bauers fengselsopphold på Akershus festning. Her har Moren også hatt tilgang til dagboken til den meget frittalende medfangen Wilhelm Rabius, som skjeller og smeller på kamerater når de gir etter for de britiske soldatenes forhørsmetoder.

Ville nazifester

Det finnes andre fremstillinger av livet blant okkupanter i Oslo med høyere sigarføring. Et eksempel er Kjartan Fløgstads roman «Grense Jacobselv», hvor vi møter oppdiktede personer fra samme miljø.

Denne boken tilhører en annen sjanger. Dersom kildematerialet ikke inneholder skildringer av ville nazifester i hovedstaden i disse årene, kan historikeren heller ikke skrive om dem, selv om de sikkert fant sted.

Vi må kunne stole på at det vi leser er sant, og oppdatert på det som ellers finnes av forskning på feltet. Denne oversikten har denne "Okkupanter", som trekker trådene helt tilbake til den første verdenskrig, hvor Georg Bauer fikk være vitne til hvordan nasjonalsosialistene bygget opp organisjonen sin i München fra tjuetallet og utover.

Dempet og nøkternt

Den dempede og nøkterne tonen i fortellingen åpner for at leseren selv kan trekke sine konklusjoner om to av okkupasjonsmaktens trofaste tjenere, som aldri ble noe annet enn olje i maskineriet.

Passer for deg som:

Er opptatt av krigen og dens følger for mennesker i Norge og i Tyskland.