Seks år etter angrepene på de to tvillingtårnene i New York lanseres Don DeLillos roman ”Mannen som faller”.
Seks år kan synes som lang tid. Vi som lever i nyhetsflommen glemmer fort. Dermed er også bildet av hva som skjedde hin septemberdag - og hvorfor det skjedde – i stadig endring. Troen på at en entydig forklaring kan finnes, styrker seg mens tiden går og Irak-krigen møter stadig større motstand.
Refleksjon
Don DeLillos roman, er allikevel ikke et forsøk på deltakelse i forklaringsforsøkene. DeLillo vil heller ha leseren til å reflektere over HVA SLAGS begivenhet 11. september var. Tror jeg. Og i pakt med tråder i forfatterskapet hans ellers; hva opplevde menneskene, hva gjorde det med dem?
”..Det var ikke lenger en gate, men en verden. Tid og rom av fallende aske og halvmørke. Han gikk nordover, gjennom ruiner og søle, og det kom folk løpende med håndklær mot ansiktet eller jakkene over hodet. De trykket lommetørklær mot munnen. De hadde sko i hendene. En kvinne med en sko i hver hånd, som løp forbi ham. De løp og falt. Noen av dem forvirret og klossete med skrot deisende ned rundt seg, og det var folk som søkte ly under biler...”
Fokus på individet
En av Don DeLillos aller sterkeste sider som forfatter er hans evne og vilje til å se det enkelte menneskets – individets – plass i, og del av, den store begivenheten. Ut fra en grunnleggende forestilling om at også store skjellsettende hendelser er, eller i alle fall kan betraktes som, summen av individenes opplevelse. De som var der. I dette tilfellet; de som overlevde, kom ut, uten helt å fatte hva som hadde hendt, hadde truffet dem.
Mannen vi møtte nettopp, helt i starten av boka, er Keith, nettopp en som klarte seg, rakk ned alle trappene før alt raste, men i det første møtet vet han ikke, forstår ikke, vet ikke hvor han skal. Dette møtet med et mennesket som er rystet til bunns og helt inn til kjernen er både sterkt og betagende og viser hvor godt Don DeLillo kan skrive.
Påtvungne figurer
Det fungerer imidlertid dessverre ikke like godt hele veien gjennom de drøyt 200 sidene. Helt ubegrunnet virker innklippet av den muslimske terroristen. Så rart det enn høres om ei bok om 11. september; i denne historien har forfatteren ingen knagg å henge denne figuren på. På samme måte virker andre passasjer og figurer noe påtvungne. Som om de må være der; ikke av hensyn til romanen, men til et regnestykke som skal gå opp. Kanskje er det helt enkelt DeLillos som for denne gangen ikke har klart å frigjøre seg fra gjengs, gangbare oppfatninger?
Keiths hustru Lianne er tydeligere, hennes reaksjoner på eksmannen som plutselig står i døra nedsølt i blod, støv og splinter har en kvalitet av handlings- og tilpasningsevne som bidrar til å løfte fortellingen. Hennes arbeid med alzheimer-pasienter på vei til å miste kontakten med seg selv sitter spikret i leseren – som en sorgtung metafor for det som skjer ute i gatene – og i samfunnet.
Litt for tidlig?
En av de viktige sidene ved Don DeLillos versjon av hendelsene 11. september er at han makter å gå både dypere og bredere i amerikanernes reaksjoner på angrepene enn den flaggviftende patriotismen som journalistikken nokså ensidig bød på i tida etter.
Det er med andre ord ingen likegyldig roman vi snakker om. Kanskje var seks års avstand i minste laget for å kunne favne denne hendelsen – selv for en Don DeLillo?
