Forsøksvis kortfattet: De to unge studentene Jokum Jokumsen (litteraturvitenskap) og Synne Grams (kunsthistorie) møtes på Sogn Studentby i 1976. Jokum har fra før tatt to fotografier som er noe verdt. Det ene er et portrett av hans danske far – på ski, med én stav og koffert. Det andre bildet, et slags gatefoto, er gjengitt på baksida av Lars Saabye Christensens nye roman «Magnet».
Disse to bildene er imidlertid nok til at kunststudenten Synne, med en forkjærlighet for stilleben, mener å gjenkjenne fotografen i Jokum. På 22-årsdagen får han en Leica av henne (ingen billig gave den gangen heller), og han blir en samler av de prosaiske, henslengte, glemte tingenes bilder.
Mot en del odds blir han også Synnes kjæreste. Alt mens han bakser med sin Kafka og sin usedvanlige utstrekning i høyden og hun briljerer i stillebenets akademiske verden.
Stor roman
Fotografiet brukes som innfallsvinkel til utforskningen av en utvikling som uten særlig motstand ruller over menneskene.
Det er et digert prosjekt Lars Saabye Christensen har sluppet fra seg. Typisk og annerledes på samme tid.
Mest iøynefallende er at de språklige pussighetene, de blødmenære og sorgmuntre ordspillene er tonet ned. I deler av teksten er de til og med fraværende. Stort lenger enn «Han ga ved dørene uten å åpne dem», går hverken Saabye Christensen eller Amper, hans svært tilstedeværende forteller i denne boka.
Viktigere er det store antallet berøringspunkter med den samtid boka lever i – grovt sett fra 1976 til omtrent vår tid. Og så; dette kjærlighetsforholdet, som fra starten mangler en likevekt.
Det privates farvel
Saabye Christensen-lesere med noen bøker på baken vil kjenne igjen en vemodig lengsel til tiår som ligger bak oss. Den ligger både i bokas grunntone og i Ampers nesten innette beskrivelser av hvordan ting fungerte da vi hadde tid, måtte ta tid til hjelp.
Mer enn nostalgi, leser jeg i denne teksten en undersøkelse av hva som skjedde, mens fire desennier løp av sted. Men også et lavmælt, men gjenstridig engasjement, en motstand mot å svelge unna det som bys av utvikling: I kunsten, i holdninger til kunsten, i offentligheten. Tydeligst kommer det fram i den langsomme overkjøringen, utraderingen, av den private sfæren.
Tidas verktøy
Slik blir Saabye Christensens roman også en idéroman. En som bruker fotografiet som sin innfallsvinkel i utforskningen av en utvikling som uten særlig motstand ruller over menneskene og deres relasjoner.
Kameraet, fotografiet, det isolerte øyeblikket er bi-elementer vi også kjenner igjen fra tidligere romaner. Her, i «Magnet», står fotografiet i sentrum for forfatterens hovedgrep. Det tydeliggjøres allerede på omslaget, der en gammeldags filmboks i aluminium troner alene mot en knallgul bakgrunn.
Dokumentér og del!
Jeg har allerede nevnt romanens tette anknytning til et samfunn og en offentlighet som endres – til dels radikalt. De to menneskene, Jokum og Synne, som altså møtes på Sogn i -76, har beina stående i en hverdag preget av marxist-leninister og høylydt radikalisme, men Synne har blikk, teft for det ti-året som nærmer seg. Hun blir Jokums kjæreste – i et forhold som fra første dag mangler likevekt partene i mellom – og hun bygger opp fotografen Jokum.
Synne gjør kjæresten, senere ektemannen, til sitt eget kunstprosjekt. De flytter seg fra Oslo, via København til San Francisco. Mens Jokum kvier seg, kjører Synne på. Helt galt later det til å gå mot slutten, da selve døden skal ikke bare skal gjengis, dokumenteres og publiseres, den skal også arrangeres. (Det er slikt man gjerne driver med nå).
Ei bok for gjentakelse
«Magnet» er en roman som, også i teksten med referanser til fotoet, ettertrykkelig viser hvor avgjørende håndverk er for et vellykket kunstprosjekt. Her er det en mester som skriver, skifter perspektiver, veksler mellom komikk og menneskelig sammenbrudd.
Mens fortelleren Amper, som ulykksalig nok ga ut sin roman «Magnet» allerede den 11. september 2001, trekkes fram og tilbake i scenebildet. Det ulikeartede kjærlighetsforholdet mellom Synne og Jokum skrives fram med styrke og nærvær, for ikke å si empati. Det tematiske spennet i stort og smått er nesten overveldende (brodering, 11. september, byutvikling, tid).
Viktigst av alt; forfatteren syr det hele sammen til en nesten perfekt avsluttet helhet.
Og magneten? Den har sine oppgaver, den forsvinner, dukker opp. «Magnet» er en av disse romanene man leser igjen.
