Kjetil Røed er utdannet filosof, han er redaktør for tidsskriftet Billedkunst og har mange år bak seg som kritiker i flere aviser. Nå har han utgitt en bok med tittelen «Kunsten og livet. En bruksanvisning». Intet mindre.
Her viser han, med et stort eksempelmateriale, hvordan kunsten kan hjelpe oss til å ta ansvar for den vi er. Det gjør han ved å knytte kunstopplevelser til de 11 klassiske dydene: oppmerksomhet, dømmekraft, tilbaketrekning, nysgjerrighet, erkjennelse, håp, samarbeid, tvisyn, håndverk, kjærlighet og solidaritet.
Det er nesten helt på slutten, i kapittelet om kjærlighet, at min største aha-opplevelse kommer.
Blått sukkertøy
En haug med blått sukkertøy, som ligger strødd utover gulvet. Ja, dette er et kunstverk! Tittelen er (Untitled) Placebo. Det er signert Felix Gonzales Torres fra 1991. Det er ikke store mengden det er snakk om, men vekten av dropsene på gulvet er nøyaktig den samme som Felix Gonzales-Torres og kjæresten hans veide til sammen, da kjæresten døde av aids. Torres døde selv av samme sykdom kort tid senere.
Hvor mye vil jeg veie når jeg dør? Hvor mye vil hun jeg deler livet mitt med veie? Dropsene på gulvet har utgangspunkt i en livsfortelling, men lar seg lett overføre til den enhver som skulle komme mer eller mindre uforvarende over søtsakene på museet.
På grunn av sin allmenngyldighet passer kunstverket til Gonzales-Torres godt inn i Kjetil Røeds nye bok «Kunsten og livet. En bruksanvisning».
En trend i tiden
Å lese kunst i lys av livet er i vinden for tiden.
Tidligere i år kom Kaja Skjerven Mollerin med boken «Historien om Mor Godhjerta» om Jan Erik Volds diktsamling «Mor Godhjertas glade versjon -ja». Også hun understreker spesielt at det hun ønsker å gjøre er å lese diktene i lys av livet. Dikterens liv, ja vel, men også hennes eget.
Den britiske litteraturkritikeren James Wood er i disse dager ute på norsk med boken «Slik virker litteraturen». Opprinnelig hadde han tenkt å kalle boken «Det nærmeste man kommer livet», inspirert av et essay av forfatteren Georg Eliot, hvor hun skriver at kunsten er det nærmeste man kommer livet.
Setninger med et tilsvarende meningsinnhold dukker opp flere ganger i Kjetil Røeds både tankevekkende og vakre bok.
Dydsestetikk
Røed tar altså utgangspunkt i den såkalte dydsetikken, som vi kjenner fra Aristoteles og fra stoikerne. Den greske filosofen ville formulere hvilke menneskelige egenskaper, dyder, som vi kan samle oss om.
Røed supplerer dette kjente begrepet med et nytt. Dydsestetikken. Med dette mener han at god kunst i alle sjangere kan gi oss en dypere forståelse av hva disse dydene innebærer for oss i våre liv. Boken tar sikte på å vise oss hvordan.
Avslappet og adspredt
Kjetil Røed legger listen høyt ved å knytte sine gode lesninger i utvalgte kunstverk til konkrete begreper fra dydsetikken. Jeg synes ikke alltid de passer helt. Det er som om kunstverket unndrar seg den sekkebetegnelsen som hvert begrep representerer. Men det illustrerer kanskje poenget.
Og poenget er, som Kjetil Røed skriver på side 217:
Det gjelder all kunst, ikke bare romaner, og det er ikke banalt. Var det ikke derfor vi oppsøkte kunsten i utgangspunktet?
Kjetil Røed er en avslappet og adspredt reiseleder, om enn ikke blant de språklig sett aller mest lettfattelige. Boken er ekstremt lekkert pakket inn av designer Aslak Gurholt. Har vi ikke rett og slett å gjøre med en slags selvhjelpsbok? For feinschmeckere? Jo, for sånne feinschmeckere, som er oppriktig glade i kunst, men som iblant føler seg som amatører i livet.
Passer for deg som:
synes kunst er en dyd av nødvendighet, men trenger hjelp til å forstå.
