Fascinerende forsvarstale

Noblesse oblige! Adelskap forplikter. Dette hjertesukket fra min fransklærerinne kommer tilbake til meg når jeg leser Katarina Frostensons bok.

Å få et verv i tradisjonsrike Svenska Akademien må være ensbetydende med å bli adlet i Sverige. Med all denne hederen følger selvsagt også forpliktelser. Man må blant mye annet lese og holde seg orientert om all verdens forfatterskap, og kunne argumentere for hvem som fortjener å bli hedret med verdens mest prestisjefylte litterære pris.

Innhentet av «Metoo»

Den anerkjente poeten Katarina Frostenson ble tildelt en stol i Akademien før hun hadde fylt førti. Der hadde hun trolig blitt sittende livet ut, hadde det ikke vært for at metoo-kampanjen innhentet hennes franske ektemann Jean-Claude Arnault. 18 kvinner anklaget ham for voldtekt og seksuell trakassering på forsiden av den svenske avisen Dagens Nyheter. Nå soner han en voldtektsdom på to år.

Anklager om at Frostenson hadde lekket navnet på vinneren av nobelprisen i litteratur før tildelingen var en av grunnene til at også hun havnet i klisteret.

Når Frostenson nå omsider forteller sin versjon, er det med alle de litterære virkemidlene hun har til rådighet. De er mange. Hun er ikke bare en god forfatter. Hun er også en god leser av den sorten som enhver prisjury er avhengig av for å beholde sin litterære kredibilitet.

Søker trøst hos Kafka

Det valgte formatet er den litterære dagboken; en form vi er også er fortrolige med fra bøkene til Tomas Espedal. Frostenson og Arnault flykter fra mediestormen til deres «andre hjemland» Frankrike. Underveis søker hun støtte og hjelp fra de forfattere, levende og døde, som er viktige for henne. Kan Ovid fortelle noe om hun bør forsvare seg? Er denne prosessen lettere å forstå gjennom Kafkas roman om Josef K?

Hvem er det som blir stående igjen som virkelige venner når katastrofen rammer? Selve skrivingen har også en terapeutisk karakter, men tankene hennes er i liten grad i bevegelse.

Moralsk løsaktig

Her finnes det tilsynelatende intet virkelig nytt å erkjenne på den nye reisen hun er tvunget ut på. Ektemannen er kanskje litt moralsk løsaktig, men ville aldri finne på å forgripe seg på noen. Kvinnene som anklager er skrønemakere med ulike agendaer – også i den pågående kampen om makt og innflytelse i Akademien. Litteraturen, filmene og kunsten hun konsulterer er først og fremst bekreftelser på den hun allerede vet.

I Frostensons fremstilling er hun og ektemannen begge ofre for et Sverige, som mangler den romsligheten og lekenheten hun har funnet i Frankrike. Akademien var bedre før, og aller best på den tiden da Gustav den tredje innstiftet det hele etter fransk forbilde i 1786.

Selvrettferdig

Det lyser av setningene hennes også i prosa, slik det også gjør når hun er poet. Men det er et selvrettferdig lys. Bare de som fortsatt støtter henne kommer til orde.

Det er noe adelig over hele boken. Frostenson vet å iføre den sine vakreste språklige gevanter. Men adelskap forplikter. Litteraturen må også være sannhetssøkende. Hun kan ha rett i mye, men det er som om det er noe hun ikke ser.

En telefon til en av de atten kvinnene som ser verden annerledes enn henne kunne vært nok.