Anmeldelse

Hjelp, jeg er hjemmehjelp!

Kommunal sektor har aldri virket mindre glamorøst.

Forfatter Sunniva Lye Axelsen

UNIKT PERSONGALLERI: Menneskene i Sunniva Lye Axelsens nye roman bidrar til medrivende lesning.

Foto: CARSTEN ANIKSDAL / CARSTEN ANIKSDAL

Sunniva Lye Axelsens fjerde roman er et medrivende portrett av en nevrotisk hjemmehjelp som selv kunne trengt litt hjelp.

En seksuelt forstyrret millionær, en alkoholisert eks-diplomat, en deprimert enkemann som helst vil bruke dameklær.

Det er en broket forsamling vi blir kjent med når vi får bli med den kommunale hjemmehjelpen Ingrid på jobb i Sunniva Lye Axelsens fjerde roman.

Gjemt bak lukkede dører – der de sitter vel så mye fast i fortiden som i stolene sine – finnes personer vi ikke har for vane å se, hverken på gata eller i litteraturen.

Som Ingrid sier:

Jeg kjenner mennesker ingen vet at finnes. Jeg har sett dem drite, og jeg har sett dem dø.

hovedpersonen Ingrid / Herfra til Hiroshima

Kommunal satire

Det unike persongalleriet gjør «Herfra til Hiroshima» til medrivende lesning fra første stund. Axelsens mørke humor og satiriske snert kommer tidlig fram, blant annet i en hysterisk scene fra Helse- og Sosialetatens over middels dekadente julebord.

Også den livstrøtte mellomlederen med det herlig kommunegrå navnet Anne-Brith Jacobsen (som for øvrig alltid omtales ved fullt navn), vil nok få en del til å humre gjenkjennelig.

Men der det starter med en lett tone på hjemmebane, utvikler historien seg raskt til en desperat og forstyrrende stalker-roman gjennom Asia.

Filmer alt

I likhet med pasientene sine, gjør Ingrid seg nærmest usynlig. Hun nærmer seg 40, og har like få venner som ambisjoner. Etter foreldrenes tragiske død, har hun jobbet 15 år med minstelønn for å betale ned gjelda deres.

Hun sitter fast, men er kanskje først og fremst fanget av seg selv: Innesluttet, nevrotisk og med et enormt kontrollbehov. Hun filmer alt hun foretar seg, i frykt for å bli beskyldt for noe hun ikke har gjort. Alt hun vil er å være i fred, like bortgjemt som hennes bevegelseshemmede pasienter.

Desperat kjærlighet

Helt til hun møter Thomas. Thomas kommer fra byen og er alt Ingrid ikke er. Han kan lage mat og liker å danse. Han har rett og slett livsgnist. Sammen planlegger de en verden rundt-reise: Herfra (via Thailand) til Hiroshima (og Hawaii).

For Ingrid høres det for godt ut til å være sant, og det er det: Thomas drar til slutt på tur med en annen kvinne. Men den overraskende arven på en million kroner etter en avdød pasient, gjør at Ingrid for første gang tar grep om livet sitt. Drevet av desperat kjærlighetssorg, bestemmer hun seg for å følge etter.

Stalker-roman med thriller-tendenser

Romanen utvikler seg herfra til en stalker-roman gjennom Asia. Paradoksalt nok, er det her fortellingen mister litt av piffen. Den evinnelige forfølgingen på restauranter og turistattraksjoner blir fort repetitiv, og vi kommer aldri like nær situasjonene som vi gjør hjemme hos pasientene i Norge.

Kanskje har det med Ingrids skrudde virkelighetsforståelse å gjøre, for det skorter på fortellingens troverdighet når hun kan oppføre seg tilnærmet uhemmet, uten å bli oppdaget.

Dermed bikker fortellingen etter hvert over til å bli en slags psykologisk thriller, der man aldri kan være sikker på hva som er fantasi og hva som er ekte. Ingrids langsomme vei til selvdestruksjon og galskap føles likevel intens, og klimakset mot slutten klarer å være både nervepirrende og poetisk på samme tid.

Sterkt portrett

«Herfra til Hiroshima» er jevnt over et sterkt portrett av en kvinne som aldri klarer å fri seg fra sine egne tanker, og dermed går fra en form for selvutslettelse til en annen.

Med et rikt og unikt persongalleri, gjør det boka til en medrivende, om enn deprimerende opplevelse. Jeg får et behov for å gi nærmeste hjemmehjelp en klem – og ikke minst en lønnsøkning.

Passer for deg som:

  • Har et ambivalent forhold til Helse- og sosialetaten
  • Har vurdert å dra på jorden rundt-reise for å slippe unna tankene dine
  • Kan leve med mørk humor og psykologisk ustabile voldsfantasier som sommerlektyre