Anmeldelse

Til helvete med smilefjes

Samlivsbrudd kan være et helvete. Det har selv Satan skjønt i den nye romanen til Erlend Loe.

Forfatter Erlend Loe

Er helvete et sted under jorden? Skildringen av helvete har klare fellestrekk med Inferno slik det er skildret av den italienske dikteren Dante Alighieri i «Den guddommelige» komedien (1300)

Foto: Tonje Skjervold / Cappelen Damm

Forestillingen om himmel og helvete står kanskje ikke så sterkt i vår tid. Derimot er disse ordene temmelig lette å ty til i dagligspråket. Et samlivsbrudd kan fortone seg som et helvete for alle involverte. På den andre siden kan en forelskelse gjerne oppfattes som himmelsk.

Hovedpersonen i Erlend Loes nye roman heter Rakel. Hun pusher femti, og er nylig blitt forlatt av sin ektemann. Hun forlater deres felles villa og flytter inn i rekkehus. Her ligger alt til rette for at hun skal seile inn i en alkoholmarinert depresjon.

Universell utforming

Til alt hell støter hun på en nedgang til helvete i hagen. Som en moderne Dante Alighieri spaserer hun ned noen veier av serpentiner med «universell utforming» til hun støter på sjarmerende fyr, som viser seg å være selveste Satan. I denne historien er han mer en Mefisto-figur enn en fallen Lucifer. Litt som djevelen slik han framstår i Rolling Stones-klassikeren «Sympathy for the devil».

Forelskelsen dem imellom kan vi godt beskrive som himmelsk. «Helvete» er en roman om samlivsbrudd, men også om påfølgende forelskelse. Alt dette er så dagligdags og trivielt at det vel knapt nok er mer å si om saken.

Satan med etiske innvendinger

Men så var det dette med etikken i det hele da. Noe skal kanskje også i vår tid holdes hellig? Hvor skal barna bo? Hos mammas nye elsker i helvete? Satan er den som må minne om at skilsmisse er brudd på bibelens bud. Rakel, i forelskelsesrus, ender opp med å ta eksmannens valg av ny dame med «litt mer perlende latter» i forsvar.

Erlend Loe anno 2019 ser ut til å ha slitt seg løs fra det villahelvetet som har vært utgangspunktet for hans storartede romantrilogi om Doppler. Hovedpersonen er her, som i «Vareopptelling» (2013), en temmelig rasende middelaldrende dame. På den andre siden av livskrisen finnes det imidlertid en tilværelse som det er verdt å kjempe for. Her velger Satan en løsning som er helt på linje med den engelen Damiel fant i Wim Wenders` film «Der Himmel über Berlin». Dødelighet er absolutt å foretrekke fremfor et evig liv uten kjærlighet.

Noe mer tankevekkende

Samtidig med den nye romanen utkommer også samtaleboken «Smilefjes», der vi møter Loe i samtale med venner, forleggere og kolleger. Her får vi blant annet vite at han skriver mye av bøkene sine på ren intuisjon. Han har sjelden veldig peiling på hvor han skal. Den alltid tilstedeværende ironien jobber hele tiden iherdig mot at leseren skal ta forfatterens valgte emne på alvor. Men det skal vi kanskje?

I «Helvete» er Loe litt mindre morsom og noe mer tankevekkende enn tidligere romaner. Grunntemaet er det samme som det har vært helt siden gjennombruddet med «Naiv.Super» i 1996:

Hvor (jeg hadde nær sagt for helvete), finnes det egentlig noe som kan kalles livsmening?

Religion kan muligens medvirke til å formulere spørsmålene, men det er neppe der vi kan hente svaret.

Løsningen på livsgåten er da kanskje det korte streif av lykkefølelse som oppstår i møte med (nok en) roman fra Erlend Loe.

Passer for deg som:

Følger forfatterskapet til Erlend Loe.