Anmeldelse

Spenning fra Gilead

«Gileads døtre» er mer av en spenningsroman enn dystopien «Tjenerinnens beretning». Det er greit nok – TV-seriens innflytelse er stor.

Margaret Atwood

GILEADS DØTRE: Margaret Atwood har skrevet oppfølger til Tjenerinnens beretning.

Foto: Jean Malek / Aschehoug

Den som foreløpig har nøyd seg med å se tre sesonger av den til dels glimrende tv-serien «The Handmaid´s Tale», kan ha levd i uvitenhet om det kristenfundamentalistiske diktaturet Gileads skjebne.

Slik er det ikke om du har unnet deg å lese Margaret Atwoods original fra 1985. (Den kom på norsk som «Tjenerinnens beretning» i 1987).

I den romanen slås det fast: Gilead gikk under!

Men hvordan og hvorfor? Det er spørsmålet Atwood besvarer i sin nye roman «Gileads døtre».

Tre stemmer, en fortelling

Tre jeg-personer veksler om å føre ordet og skyve beretningen fremover: To er døtre. Den tredje er gammel kjenning, en med flere sider enn man kunne ane (etter det vi lesere og serie-tittere vet så langt).

Hvem de tre er, skal jeg imidlertid si veldig lite om. Noe av bokens plott ligger nemlig begravet her – og den oppmerksomme leseren aner snart hvor, eller til hvem, det bærer.

Den første datteren, Agnes Jemima, vokser opp hjemme hos en ledende fører/commander i Gilead. Der er hun et ønsket og elsket barn – så lenge moren lever. Den rent biologiske forhistorien hennes er uklar, slik den er for svært mange i dette marerittet av et samfunn.

Bokens datter nummer to, Daisy, vokser opp i Canada, i et hjem med foreldre som passer godt på henne, veldig godt.

Men også i hennes bakgrunn finnes det tåke, ting å undres over. En dag snus alt på hodet. Foreldrene blir drept i en bombeeksplosjon, og Daisy finner ut at hun er en bløff.

Spenning

«Gileads døtre» er mest av alt en spennende bok i ordets beste forstand. Den er en fortsettelse som elegant legger seg oppå så vel originalromanen som tv-serien. Samtidig er den også svært ulik forgjengeren.

Der «Tjenerinnens beretning» er en mørk og skremmende dystopi, ligger «Gileads døtre» spenningsromanen nær, uten at det skal oppfattes som en nedsettende karakteristikk.

I den første romanen er tjenerinnens blikk inn i et skremselsscenario for et moderne diktatur i USA dyp og foruroligende, tegnet med mange undertoner av kvinnehatets kalde forakt. Assosiasjonene til totalitære bevegelser og samfunn fra virkelighetens verden er mange og sterke.

«Gileads døtre» omfattes av det samme, men den er lettere, på ett vis også grunnere, i sin tilnærming.

To av fortellerne er unge kvinner. Det gir boken en egen fortellertone som får denne leseren til å tenke på den utmerkede ungdomsromanserien «Hunger Games», som herjet leselister og kinosaler for noen år siden. Også de bøkene nærmet seg det totalitære og dets konsekvenser.

Den eldre kvinnens stemme

Det er den tredje, eldre fortelleren og hennes dristig uttenkte hevnprosjekt, som balanserer dette inntrykket og gir «Gileads døtre» et løft inn i det virkelig lesverdige.

Jeg vet ikke hvor sterkt Margaret Atwood har vært involvert i arbeidet med tv-serien, men kanskje har tv-dramaturgien beveget seg inn i den nye teksten. Kanskje vil døtrene dukke opp i en fjerde sesong. Hvem vet?

Jeg tror uansett at Margaret Atwood har grunnleggende rett når hun i etterordet skriver:

«TV-serien har respektert et av aksiomene for romanen: Den tillater ikke at det foregår noe som ikke allerede har hendt i menneskenes historie».

Det gjelder nok også for «Gileads døtre».

Anbefalt videre lesing: