Anmeldelse

Makt og svik med dystert glis

Edward St. Aubyns versjon av «King Lear» er blitt morbid underholdning som lever godt på forfatterens suverene formuleringsevne.

Edward St. Aubyn, forfatter

Edward St. Aubyn er mest kjent for sine fem Patrick Melrose-bøker.

Foto: Timothy Allen

Med et anstrøk av Steve Bannons ambisjonsnivå er Henry Dunbar en murdochsk mediemogul, kanskje verdens nest mektigste. Han får det alltid som han vil, ber aldri pent: «Se å få det gjort», er Dunbars måte. Det har gitt resultater og det har satt spor – blant annet i to av hans døtre, nemlig de to onde, griske og utkrøpent maktsyke Abigail og Megan.

Nå vil de to ha alt selv, vil sette den gamle Dunbar på sidelinjen og kuppe hele stiftelsen. I mer enn én forstand har de skaffet seg dr. Bob – som delt sengehygge (skjønt: hygge?) og mannen som gir far den nødvendige injeksjonen: Et hemningsdempende middel sender den gamle inn i en psykoselignende tilstand og han kan legges inn. På forfinet mentalsykehus i Nord-England. Alt bør være klart for det store styremøtet og overtagelsen.

Morbid underholdning

Problemet er imidlertid Henrys tredje datter, den gode Florence, og mogulens ytterst lojale og mangeårige venn og advokat. Dunbar har riktignok, i anfall av raseri, slått hånden av dem begge, men de er der like fullt og skrider til handling.

Den vante Shakespeare-leser og teatergjenger vil ha gjenkjent plottet i «King Lear». Edward St. Aubyns oppdrag har da også vært dette; å gjenskrive nettopp denne tragiske forestillingen. Med andre ord, St. Aubyn deltok i forlaget Hogarths Shakespeare-prosjekt, der en rekke kjente forfattere tok for seg Williams mest kjente verk og skrev dem på nytt, så å si. St. Aubyns grep har mye til felles med Jo Nesbøs, da han skrev sin Macbeth-versjon. Nesbø skrev en thriller, «Dunbar» er blitt en slags morbid underholdningsroman av vår tid, med de fleste av mesterens ingredienser på plass.

Den briljante formuleringen

Det er litt urettferdig å sammenligne med St. Aubyns Melrose-bøker, men han drar viktig tematikk over i «Dunbar». Han beskriver de frykteligste ting, fysisk og åndelig vold, menneskeforakt, maktsyke og maktmisbruk – men med sterke innslag av mørk og absurd humor – gjenkjennelig St. Aubynsk og dessuten svært britisk. Det siste skyldes ikke minst St. Aubyns briljante formuleringsevne, hans blikk for det vesentlige i menneskelig atferd på det verste.

«Dunbar» hadde ikke vært «King Lear» om den gamle mannen ikke hadde møtt seg selv og innsett hvilken drittsekk han har vært – generelt, og overfor sin gode datter. Det skjer mens den gamle er på flukt, til fots, fra mentalsykehuset, mens medikamentene slipper taket i hjernen hans og han omgis av mer ondsinnet natur enn godt er for en eldre mann. Spørsmålet er om han vinner til slutt, om prisen er verdt å betale, der han etter forsoningen må se det kjæreste han har dø foran sine øyne. Hva har han igjen da? Hvem vant egentlig til slutt?

Tvangstrøye

Stykkevis blir 1500-tallsstykket «King Lear» en tvangstrøye for romanen «Dunbar». Om vi helt kan tro på Dunbars forvandling er tvilsomt. Det kan også diskuteres hvor produktiv idéen en serie Shakespeare-parafraser er, men la oss lese noen flere før vi feller dom i den saken. «Dunbar» er bryet verdt, fint oversatt av Ragnhild Eikli.

Passer for deg som:

  • kan like en klassisk tragedie flyttet til din egen tid.

Anbefalt videre lesning: